Debatt
Var Kristenretten et onde?
Kristenretten er i fokus om dagen, og i den forbindelse har Sigve Bø den 24. april et innlegg i Dagen. Her hevder han at Kristenretten med sin «kirkestyrte utvikling» har hatt en «antikristen funksjon» som har sendt folket ned i et åndelig mørke. Og at dette må ta skylden for at vi i dag har en «vingeklippet menighet».
Det er vanskelig å ta ham på alvor.
Annonse
Det er lov å ønske seg en annen kristningsprosess enn det vi hadde, men det er vel seint. Det er lov å drømme om at det skulle vært en Wesley eller Hans Nielsen Hauge som sto på Moster i 1024 og forkynte Evangeliet, men ingen av dem var ennå født. Vi fikk den kristningen vi fikk – med dens feil, mangler og historiske bakteppe. Men den skjedde, og samlet sett var den en velsignelse for nasjonen, ja, kanskje til og med en forutsetning for nasjonen.
Hva førte Kristenretten til? En slutt på utsetting av spedbarn. Monogame ekteskap. En avvikling av blodhevnen. Et forbud mot blot og menneskeofringer. En fridag hver uke. Skrittvis frigivelse av treller. Hospitaler og omsorg for fattige. Kontakt med Europa. En levende skriftkultur. Mer enn tusen kirker der det ble forkynt fra Bibelen på norsk, slik Gammelnorsk homiliebok viser. Pluss masse annet. Å kalle dette mørkt og antikristent er å tukle med fakta.
Dagen anmeldte nylig min bok «Anno 1024». I en ellers positiv omtale antydes det at jeg kanskje tar vel lett på kristning ved sverd, og at «noen vil trolig mene at han blir for velvillig stemt overfor kristningskongenes framferd». Det er en kritikk jeg lever godt med. Som forkynner og kristen lekmann avviser jeg ethvert forsøk på tvang når det gjelder tro.
Som forfatter og hobbyhistoriker legger jeg andre kriterier til grunn, og forsøker å se på kristningen som enhver annen revolusjon. Da kommer den svært godt ut. Norge ble et bedre land å leve i for folk flest, med begrenset bruk av vold, noe som må være et mål for alle revolusjoner. Det kan også diskuteres hvor mye av voldsbruken på 1000-tallet som faktisk handlet om kristning og hvor mye som handlet om kampen om kongemakten mot den kristne danskekongen, Knut den mektige og hans støttespillere.
Jeg synes ellers det er spenstig av Bø å legge skylden for Statens tvangsmidler under dansketiden på Kristenretten, som ble vedtatt 650 år før Christian den femtes lov. Likevel har han et poeng: Det har sine sider å vokse opp i et land hvor Kirken har vært en del av samfunnets maktstruktur. Både Bø og jeg er gamle nok til å huske «Kristendomskunnskap» som et middels kjedelig skolefag de aller fleste måtte ha. Og det er en grunn til at de første nordmenn som reiste til USA var forfulgte kristne.
Likevel er det ingen grunn til fortvilelse. Den konstantinske epoken, med sin sterke kobling mellom kirke og stat, er over og kommer neppe tilbake. Som kristne kan vi være surdeig inn i et samfunn som er i ferd med å glemme den kristne troens velsignelse. Det er ganske så spennende, men krever av oss som tror at vi definerer oss inn i en ny rolle.
Ikke som en surmulende gruppe som kjemper for privilegier, men som oppegående påvirkere som vet at Evangeliet fortsatt kan forvandle enkeltmennesker, familier og samfunn.
