Vår rettmessige del av klimaregningen

Derfor har Norge et ansvar for å hjelpe fattige land med å kutte utslippene og håndtere klimakriser. Men hvordan skal vi få det til?

I kirken finner vi rom for refleksjon. Refleksjon over menneskers relasjon til skaperverket, til Gud og til hverandre. Når verden står overfor en klimakrise, trenger vi felles refleksjon over veien mot en grønnere og mer rettferdig verden. Vi må finne den nye retningen sammen.

De norske kirkene og kirke­samfunn er en del av den verdensvide kirke. Vi er en del av et fellesskap som strekker seg øst til vest og sør til nord.

Dette ­fellesskapet er dyrebart og verdi­fullt, men det forplikter også. Kirkene kan – og bør – ­bidra til å løfte kunnskapen om og engasjementet for klima, rettferdighet og hvor veien videre går.

Det er allerede et stort engasjement for bærekraft i norske kirker, og jeg oppfordrer oss alle til å bruke dette engasjementet.

Mange har vært med på kampen for et sterkere norsk klimamål. Det var en stor seier at regjering­en annonserte økte ambisjoner for utslippskutt i februar i år.

I dag bidrar Norge årlig med omtrent sju milliarder til klimafinansiering i fattige land. Men for å gjøre opp for våre historiske klimautslipp, skulle vi ha betalt i størrelsesorden 65 milliarder årlig frem mot 2030, ifølge en utregning gjort av Stockholm Environment Institute (SEI). Det er med andre ord en stor avstand mellom hva vi bør gjøre og hva vi faktisk gjør.

Dette innebærer bortimot en tidobling av dagens norske klimafinansiering. Andelen overgår også det vi har mulighet til å kutte på hjemmebane.

Derfor bør Norge finansiere store utslippskutt i land som har mindre ansvar for klimakrisen enn hva vi selv har. Vi er likevel heldige, for vi har handlingsrommet til å gjøre noe med det.

Vi trenger nå en god og saklig debatt om veien videre. Hvordan kan Norge kutte utslipp, men også i større grad hjelpe fattige land, både til å kutte utslipp men også tilpasse seg klimakrisen som allerede skjer?

Nå i høst har vi bedt Vista Analyse se på mulig­hetene for å fremskaffe midlene vi trenger på veien mot klimamål­et. Resultatet er en fersk rapport der de går gjennom 11 mulige tiltak som kan gjøres for å bidra til økt klimafinansiering og å senke både norske og globale utslipp.

Fem av tiltakene anbefales. Dette omfatter blant annet å øke CO2-avgiften, fjerne særfordeler for oljebransjen og vurdere å bruke penger fra oljefondet.

Dette handler om å slutte å stimulere det vi vil ha mindre av og heller flytte innsatsen over til det vi vil ha mer av. På den måten blir våre bidrag til klimafinansiering bli en del av det grønne skiftet. Tiltakene er omfattende og inngripende, og det krever politisk vilje å få gjennomført dem. Men vi har ikke råd til å la være.

Det er fortsatt langt igjen til Parisavtalen og målet om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5°C. Å fremme forslag om kostbare tiltak for klimafinansiering gjøres ikke fordi det er enkelt.

Det gjøres fordi det er nødvendig. Å si nei til slike grep vil utvilsomt være mer behagelig på kort sikt. Men på lengre sikt vil det bli kostbart.

Prisen for å ikke gjøre nok er nemlig høy. Ytterligere 100 millioner mennesker under fattigdomsgrensen innen 2030. Fem milliarder mennesker med mer usikker tilgang til rent vann.

Hundrevis av millioner mennesker kan måtte flykte fra sine hjem på grunn av stigende havnivå. Vi risikerer en nedgang på 30 prosent i verdens jordbruksavlinger – en krise for oss alle, men livstruende for mange småbønder i utviklingsland.

I Kirkens Nødhjelp jobber med lokale kirker og kirkesamfunn i fattige land. De ser med egne øyne hvilke konsekvenser klimakrisen allerede har fått, og ser med frykt på fremtiden om det ikke gjøres drastiske tiltak. La oss gå sammen med dem.

Vi må snu utviklingen, og sammen investere i vår felles fremtid. Det haster.