Varslet 100 nye år for Pinsebevegelsen

Det var mange hjertelige gjensyn da de 1.300 deltakerne på årets Led endelig kunne møtes igjen. Ette ti års tid på Oslofjord Convention Center i nærheten av Sandefjord, har pinsevennene nå inntatt Lillestrøm. Og det gjør de med stil.

Det er lett å bli imponert av Pinsebevegelsen. Antakelig er dette den kirkelige sammenhengen med størst indre bredde i liturgisk uttrykk, eller møteform, som man kanskje heller sier det.

Men på Led er lite overlatt til tilfeldighetene. Den tekniske og produksjonsmessige kvaliteten overgår det meste i Kristen-Norge.

Og dette er en kultur som vet å dyrke sine helter. Derfor var det alt annet enn overraskende at lederrådets leder Øystein Gjerme ble ønsket velkommen på scenen med stående applaus. For å få det vervet han har, er det et kriterium å kunne vise til suksess i det lokale menighetslivet.

Gjennom utviklingen av menighetsnettverket Salt de siste nesten 20 årene har også Gjerme selv vært en talsmann for å høyne kvaliteten på gudstjenestene. Ønsket er å gi Gud det beste, å ære Skaperen ved å gjøre seg flid med de gaver og talenter man har blitt tildelt.

På denne måten er håpet også at gudstjenestene skal fungere som et vindu til det kristne livet, som en stående invitasjon hvor mennesker som ikke kjenner Gud skal få en smak av evangeliet.

Men i sin åpningstale var det som om Gjerme utfordret noe av den kulturen som mer eller mindre bevisst kan komme til uttrykk blant pinsevenner. For det er ikke hvor flinke vi er som avgjør.

– Det er når Jesus blir stor for oss, at det igjen blir kraft i bevegelsen, sa Gjerme torsdag kveld. Det er langt mer enn et munnhell. Gjerme advarte mot å forveksle lederskapstrening med disippelskap.

Han var opptatt av de som sitter rundt i landet med knuste drømmer, etter at menighetene deres ikke utviklet seg slik de hadde tenkt, og nå står i fare for å dø ut. Ved å gjenopplive bevegelsens utgangspunkt utfordret Gjerme forsamlingen til å blåse liv for 100 nye år inn i Pinsebevegelsen.

Og han siterte det som har blitt et motto for bevegelsen: «Vi ser mennesker og menigheter som i Guds kjærlighet og Den hellige ånds kraft gjør Jesus synlig for alle.»

Den kongolesiske legen, fredsprisvinner Denis Mukwege, var på scenen like før Gjerme. Det er opprivende å høre Mukwege fortelle om det som skjer i hjemlandet hans, med babyer som blir utsatt for overgrep og både kvinner og barn som blir utstøtt av sine lokalsamfunn som følge av at voldtekt blir brukt som våpen i krig.

Tilsynelatende er det lang vei mellom Mukweges fortelling og det Øystein Gjerme snakket om. Men det er bare tilsynelatende.

For norsk misjonsinnsats har hatt stor betydning i det kongolesiske samfunnet. Det fortalte både Øystein Gjerme, samt Pinsebevegelsens daglige leder Ingunn Ulfsten og internasjonal leder Fred Håberg om torsdag kveld.

De to sistnevnte intervjuet Mukwege fra scenen, og fortalte fra sitt eget besøk i Kongo i høst i forbindelse med 100-årsjubileet for misjonsarbeidet der.

Ifølge Mukwege har situasjonen i Kongo de siste årene blitt verre, ikke bedre. Men motgang kan ikke hindre misjonen. Tvert imot har motstand vært en følgesvenn gjennom mesteparten av misjonshistorien.

Men, som Gjerme sa, det skjer noe når Jesus blir stor for oss. Da settes det i sving krefter som kan forandre både mennesker og samfunn.

Dette står ikke i noen motsetning til kompetanse eller ferdigheter. Denis Mukwege er utdannet lege. Det har han hatt nytte av.

Men det å møte Jesus og å bli fylt av Ånden til et liv i etterfølgelse kan ikke være et resultat av studiepoeng alene. Ei heller av kommunikasjonsfaglige råd eller teknisk briljans.

Slik sett var det også talende da lovsangsleder David Andre Østby snakket om at noen i salen kanskje hadde mistet troen og håpet, og at det gjaldt å vende tilbake til Kristus og ham korsfestet som det eneste.

På et seminar tidligere samme dag snakket pastor Per Eivind Kvammen i Sentrumskirken i Sandnes om hvor møysommelig menighetsarbeid er.

Det kan være lett å glemme det, i begeistringen over storslagne visjoner. Knut Idland fra Betel i Hommersåk sa på det samme seminaret at man må snakke ærlig om at mange menigheter ser ut til å ha storhetstiden bak seg, med mindre det skulle komme en ny storhetstid.

Konklusjonen var slett ikke resignasjon, men fornyet kallsbevissthet og vilje til nybrottsarbeid.

Det at ting kan se mørkt ut der og da, trenger ikke å definere morgendagen.

Denis Mukwege utfordret deltakerne til å la sin stemme høre, fordi han mente stemmer fra Norge kunne ha betydning for situasjonen i Kongo. Igjen kan det synes som om veien er lang fra et noen ganger traurig menighetsarbeid i Norge til den rystende og på alle måter dypt alvorlige situasjonen i Kongo. Men veien er ikke så lang likevel.

Kirkens kall er alltid å la seg forvandle av Kristus, slik at de troende lever i etterfølgelse av ham. Denne prosessen tar som regel lengre tid enn vi ønsker oss, og den er verken risikofri eller smertefri.

Men den har potensial til å forandre – i minst 100 år.