Varslingssakene i NLM: «Nå må feil innrømmes og rettes opp»

For snart tre måneder siden ble det sendt et brev til NLMs hovedstyret v/styreleder, med kopi til NLMs kontrollkomite v/leder. Flere skrev under. Jeg var en av dem.

Bakgrunnen var smerten mange av oss kjenner på når vi ser hvordan en ødeleggende strid bare fortsetter. Vi skrev til hovedstyret fordi hovedstyret har fått sitt oppdrag og mandat fra generalforsamlingen og har på misjonsfolkets vegne ansvar, både for det de selv uttaler og vedtar, men og for hva deres egen administrasjon sier og gjør.

Derfor er det hovedstyret, som mer enn noen andre, sitter med ansvaret for å lede organisasjonen ut av denne vanskelige og tilsynelatende fastlåste situasjonen. Vi appellerte til hovedstyret om å gripe inn.

I midten av januar fikk vi svar fra hovedstyret ved dets leder. Svaret var på flere områder identisk med uttalelsen som nå er offentliggjort. Men en viss forskjell er det.

Presentasjonen i Utsyn gjør det klart at uttalelsen ikke bare er hovedstyrets. «Nå har hovedstyret arbeidet med rapporten sammen med generalsekretæren». Samarbeidet ble ikke nevnt i brevet. Kanskje fordi det ikke var etablert da?

Derfor fortsatte jeg ikke i Misjonssambandets hovedstyre

Hadde det ikke vært klokere om hovedstyret drøftet og uttalte seg om disse sakene, uten innflytelse fra generalsekretæren? NLMs kontrollkomite uttalte i desember 2020 følgende om behandlingen av varslingssaker:

«Kontrollkomiteen observerer at hovedstyret i behandlingen av noen saker ikke har hatt en tilstrekkelig uavhengighet/avstand til generalsekretæren og administrasjonen.»

Når en nå skal oppsummere og informere litt bredere om disse sakene velger en likevel å la generalsekretæren få påvirke bildet som skal tegnes. Flere av varslingssakene gjelder faktisk generalsekretæren.

En burde derfor lagt til grunn at tilliten til ham kunne være svekket i deler av organisasjonen og derfor ikke latt ham få innflytelse på uttalelsen fra hovedstyret. Nå er det fare for at avhengigheten/nærheten til generalsekretæren, som kontrollkomiteen advarte mot, vil påvirke tilliten til hovedstyret også.

Så til noen ulikheter mellom brevet vi fikk og den offentlige uttalelsen.

I brevet sies følgende: «Uansett er det sterkt beklagelig at flere varslere og misjonsvenner har hatt en opplevelse av ikke å bli møtt med respekt, bli sett og lyttet til. Misjonssambandet ønsker å være en organisasjon som har god dialog/kommunikasjon på alle nivåer, med en kultur for tjenende lederskap, omsorg og åpenhet. HS ønsker å arbeide videre med å bli bedre på dette.»

I uttalelsen sies det slik: «Det er sterkt beklagelig at noen misjonsvenner har hatt en opplevelse av ikke å bli møtt med respekt, bli sett og lyttet til. Misjonssambandet ønsker å være en organisasjon som har god dialog/kommunikasjon på alle nivåer, med en kultur for tjenende lederskap, omsorg og åpenhet. I fellesskap ønsker hovedstyret og hovedstyrets administrasjon å arbeide videre med å bli bedre på dette.»

Hvilken prosess ble gjennomført som resulterte i at «flere varslere og misjonsvenner» ble redusert til «noen misjonsvenner»? Har et enstemmig hovedstyre endret syn? Og hvorfor vil en ikke lenger beklage at også varslere har hatt en opplevelse av ikke å bli møtt med respekt, bli sett og lyttet til?

I brevet sies følgende: «Vi mener absolutt ikke at HS og NLMs ledelse har gjort alt riktig i disse sakene. Vi erkjenner at vi har mye å forbedre oss på og at dette aspektet burde vært kommunisert tydeligere.»

Denne formulering finnes ikke i uttalelsen som nå er offentliggjort. Har hovedstyret endret syn? Har de ikke lenger denne erkjennelsen?

Har en likevel gjort alt riktig i disse sakene? Eller er det medvirkning fra generalsekretæren som har bidratt til at dette er strøket? Hvordan er det mulig at det en for få uker siden mente en burde snakket tydeligere om, det vil en nå ikke nevne i det hele tatt?

Da jeg så denne formuleringen, ble jeg glad. Den virket løfterik. En slik erkjennelse har vi knapt sett før. Den var virkelig noe å bygge videre på. Men knapt to uker senere trekkes den i praksis tilbake.

I brevet sies følgende: HS ønsker sterkt å understreke at misjonsvenner som har varslet om slike forhold (kritikkverdige forhold i organisasjonen) ikke skal regnes som problemskapere. Her ønsker en ikke at det skal være noen vinnere eller tapere.

I uttalelsen sies det slik: «Derfor vil hovedstyret sterkt understreke at de som har varslet om ulike forhold ikke skal regnes som problemskapere. Tvert imot ønsker vi å arbeide for at ulike syn på krevende saker ikke fører til uheldige spenninger eller skillelinjer i arbeidet vårt.»

Her prøver en på nytt å definere «kritikkverdige forhold i organisasjonen» som «ulike syn på krevende saker». Krevende saker er ikke et problem. Ulike syn er ikke kritikkverdig. Hvor mange ganger må det gjentas at det er personbehandlingen og ikke saksbehandlingen som er problemet?

Hvordan bør hovedstyret følge opp denne uttalelsen? Snarest mulig, om det ikke allerede er gjort, må en beklage overfor de som har hatt dårlige opplevelser i møtet med NLMs lederskap.

Derfor fortsatte jeg ikke i Misjonssambandets hovedstyre

Når hovedstyret skriver som de gjør må de jo vite hvem det gjelder. Det beklagelige må beklages overfor den det gjelder, ellers er det tomme ord, uten reelt innhold.

Dersom hovedstyret fremdeles mener, slik de gjorde i midten av januar, at de «absolutt ikke» har gjort alt rett i disse sakene, så forventes det at de tar kontakt med aktuelle personer for å innrømme hvilke feil de har gjort, be om tilgivelse og om mulig rette det opp?

Er alle medlemmene i hovedstyret samstemte i disse spørsmålene? Hovedstyret er et kollegium med meningsforskjeller skriver lederen i brevet til oss. Ja, men er det riktig å holde disse forskjellene hemmelig?

At lederen ikke vil røpe dem er forståelig. Men er det riktig at ikke generalforsamlingen vet hvor det enkelte medlem står i en så viktig sak?

Honnør til Kjartan Åsebø som tok konsekvensen av at han «ikke kunne stå ansvarlig for en viktig del av forvaltningen i Misjonssambandet». «det avgjørende var håndteringen av en del krevende personalsaker».

Dype sår er skapt. Mange opplever stor smerte etter tøffe møter med NLMs lederskap. En god del misjonsvenner kjenner på usikkerhet og motløshet. Sårene trenger legedom. Da må feil innrømmes og rettes opp. NLMs lederskap må lede an.