Vårt ja og nei er avgjørende nøkler i Guds rike

«Ordet ditt må være ‘ja’ eller ‘nei’. Alt annet er fra den onde» (Matt 5,37). Jesu ord er skarpe, og som så ofte markerer han seg spesielt mot fariseerne. Disse hadde fått for seg at det viktige ikke var at man holdt løftene sine, men at man formulerte seg rett når man ga dem. Så lenge man ikke brukte Guds hellige navn, hevdet de, sto man fritt til å bryte et løfte om nødvendig. Bokstaven var viktigere enn intensjonen.

Mot dette hevder Jesus at alt i denne verden kommer fra Gud, og at ingen ordlyd kan ta oss ut av det faktum at vi er ansvarlige for våre ord overfor vår Skaper (se Matt 12,36–37). Følgelig er ordmagi meningsløst. En ærlig person skal kunne bli tatt på ordet uavhengig av hvordan vedkommende garderer seg. Vårt ja skal være ja og vårt nei skal være nei.

Spørsmålet om ja og nei er imidlertid også interessant fra andre perspektiver. I vår nåværende postmoderne kultur kan vi for eksempel se at verdien av ordene våre har blitt devaluert. Det meste av det vi sier betraktes som flytende, og sannheten i seg selv betraktes som relativ til sin egen kontekst – dens 'diskurs'.

Til dette kan legges en utbredt frykt hos det moderne mennesket for å trekke grenser. Så lenge vårt ja og nei er subjektivt, utgjør det ikke noe stort problem. Men så snart det er uttrykk for en objektiv virkelighet, oppleves det som problematisk. Hvis mitt ja skal tolkes som et nei til alle de andre alternativene på markedet, blir min tydelighet en trussel for de som svarer på en annen måte. Mitt ja kan da sees på som en dom over andre verdier og livsstiler og trossystemer – og slikt er ikke akseptert i en postmoderne tid.

Faktum er imidlertid at det er nettopp dette som er kjernen i det kristne troslivet. Som menneske har jeg et fritt valg, og jeg forventes å bruke dette til å si ja til ham som har skapt meg. Alternativet er å si nei, og dette neiet kan være passivt så vel som aktivt. Selv en motvilje mot å ta et standpunkt er med andre ord å ta et standpunkt.

Som Jesus selv sier det: «Den som ikke er med meg, er mot meg, og den som ikke samler med meg, sprer» (Matt 12,30).

Dette er en av grunnene til at vi som kirke trenger å invitere til aktive valg: Vil du ha Jesus som din personlige Herre og Frelser – eller ikke? For mange er det vondt at noen svarer nei på dette spørsmålet. Derfor foretrekker de å unngå å spørre det. Men problemet er at selv et ikke-svar er et svar. Følgelig viser vi hverandre større respekt ved å oppfordre til å ta stilling til omvendelse enn å bare følge strømmen. Jesus søker hvert menneskes ja.

Det samme gjelder våre verdier generelt. Magnus Malm snakker i boken «Hviskninger fra katakombene» om identitet, og konstaterer: «Identitet handler alltid om både ja og nei. Ja; hva vi er. Nei; det vi ikke er. Dersom denne avgrensningen er uklar, blir også identiteten uklar. Hvis en person ikke vet hva han skal si nei til, kreves det ingen dypere psykologisk innsikt for at vedkommende skal få problemer med identiteten sin.»

Finnes det et kristent syn på kriminalitet og straff?

Knyttet til dette gjør Malm en annen refleksjon, rettet til dagens skandinaviske kristendom:

«Likevel kan det fortsatt framføres i fullt alvor som en troverdig oppfatning at ‘den kristne kirke er ikke definert av sine grenser, men av sitt sentrum’. Altså ikke på det hun sier nei til, men kun på det hun sier ja til. Oldkirken hadde forstått dette som kvalifisert tull. Det er nok å lese noen av de mange overværende rettergangsprotokollene mot kristne i Romerriket for å se at de aldri ble dømt for det de gikk med på. Om de trodde på Jesus eller Zevs brydde myndighetene seg ikke om, folk trodde bokstavelig talt på alt mellom himmel og jord i den antikke verden. De ble dømt for det de sa nei til.»

Ingen bør forvente at det skal være annerledes i vår egen tid. Verken vår konfliktfrykt eller vår postmoderne kultur bør derfor være toneangivende når det gjelder dette. Både vårt ja og vårt nei er avgjørende for vår identitet som Guds folk.