Vårt Lands Åste Dokka innrømmer svogerforskning om lavkirkelige menn – og avslører egne fordommer

Jeg synes det er vanskelig å både snakke og skrive om manneproblemer. Selv bruker jeg pronomenene han og ham, så det kan fort tolkes som et dårlig fordekt selvforsvar.

Men nå presser tematikken seg fram. Denne uken skrev Korsets Seier om mannskonferansen «Guds mann» som ble arrangert tidligere i november.

På sett og vis kan vi se flere store kvinnebevegelser med egne konferanser – som Jesuskvinner og Kvinner i Nettverk – så da er vel tiden inne?

Motargumentet er vel måten vi omtaler kvinnedagen og en eventuell mannsdag på. Lenge har det blitt sagt at vi ikke trenger noen mannsdag, fordi alle andre dager er menns dager.

Slik sett kan man vel også si at Kristen-Norge trenger kvinnebevegelser, men ikke mannsbevegelser, siden alle bevegelser ellers er mannsbevegelser.

Vårt Land-redaktør Elise Kruse har tidligere advart mot guttastemning i norske menigheter. Med Dagens nye artikkelserie om den kristne bevegelsen Nardus og damehistoriene til grunnlegger Torkild Terkelsen, kan dette gi mening.

Svogerforskning

Kommentator i samme avis, Åste Dokka, mener slike mannskonferanser fremmer markante kjønnsforskjeller.

«Dette er ren svogerforskning, men jeg tror ikke jeg tar feil: Kvinner skal gjerne være omsorgsfulle, varme, trygge, tålmodige, glade og tilgivende. Blir vi enda mer spesifikke, skal kvinner like barn, baking, tekstiler og emosjonelt arbeid, altså nikke, smile og le av vitser.»

Jeg er veldig enig med Dokka: Dette er ren svogerforskning.

Og kanskje også en foreldet fordom?

Er det fortsatt slik at alle andre dager enn kvinnedagen er mannsdager? Er det fortsatt slik at alle bevegelser ut over kvinnebevegelser er mannsbevegelser?

Svaret er i det minste mer uklart enn tidligere.

Kirken som bortebane

Menn kommer i dag dårligere ut når det gjelder fengselsstatistikken, antall tunge rusmisbrukere, selvmord, forventet levealder, ufrivillig barnløshet, yrker med stor helserisiko og innen utdanning.

Ok, det var samfunnet ellers, men hva med kirken?

Helt tilbake i 2015 sa offshorepresten Anne Berit Mathisen til Dagen at kirken har blitt en bortebane for mange menn.

– Jeg oppdaget at mange av dem jeg treffer, har en tro, men de har ikke funnet seg til rette i et trosfellesskap. «Kona mi går i kirken, og ungene går der, men jeg er hjemme og kjører gravemaskin», sa en mann til meg. Og det er ikke Gud det er noe galt med. Mange menn har ikke noe imot Gud, så det er ikke mangel på tro som gjør at de ikke går i kirken. Men det er noe som gjør at kirke er bortebane for dem, forklarte hun.

Samlende ord som splitter

Åste Dokka mener Det nye testamente ikke sier så mye om kjønnsforskjeller, og hadde foretrukket at vi snakket om Guds mennesker framfor Guds menn og kvinner.

Det er et artig retorisk poeng som umiddelbart høres samlende ut.

Samtidig er det en unnvikelse som ikke adresserer at stadig flere menn føler seg utenfor i samfunnet – og i kirken.

Selv for åtte år siden mente offshoreprest Mathisen at noe burde gjøres:

– Jeg tror vi må endre pedagogikken i kirken. Den er skreddersydd for kvinner. De tar til seg trosopplæring, den er veldig lik skolepedagogikken, og den passer for folk som er flinke til å sitte stille og lytte. Jentene er flinkere til det enn guttene. Vi lærer forskjellig, og hjernene våre er ulike. Menn lærer bedre ved å se og ved å gjøre.

Det ville vært rart å problematisere at det tidligere har vært behov for kvinnedag og kvinnebevegelser.

I dag trenger også menn egne fellesskap, selv om Åste Dokka frykter at slike «trange idealer skyver mennesker bort».