Vårt samfunn gjennomgår en revolusjon

I juni 2008 fikk Norge den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven. En lov som gav par av samme kjønn rett til å inngå ekteskap på lik linje med det tradisjonelle ekteskapet mellom mann og kvinne. Sammen med loven ble tre andre lover endret; barneloven, adopsjonsloven og bioteknologiloven.

Loven ble vedtatt så og si uten debatt. Men den oppsto ikke i et vakuum. Lovendringen var en viktig del i det normløse prosjektet til den liberale og sekulære venstresiden, anført av homolobbyen og skeiv teori (pride). Normer indikerer at noe er normalt. Og når noe er normalt er også noe unormalt. Det kan ikke denne bevegelsen leve med, fordi definisjonen av det unormale oppfattes som en krenkelse.

Den nye ekteskapsloven var et av de viktigste milepælene i dette normløse prosjektet. For med den kom samfunnets bekreftelse på at det homofile samlivet er like normalt som det tradisjonelle mellom mann og kvinne. Ekteskapsnormen var brutt ned. Svært få så da hva dette innebar. Men med nye lovforslag og debatten rundt familie og barn som vi har vært vitne til den senere tid kan vi få et overblikk over hvilken revolusjon samfunnet vårt er i ferd med å gå gjennom.

25. juni 2015 sendte Helse- og omsorgsdepartementet forslag til ny lov om endring av juridisk kjønn ut på høring. Dette forslaget til ny lov er et direkte resultat av vår nye ekteskapslov. Ekteskapsloven slår nemlig fast at normen om ekteskapet mellom mann og kvinne ikke er bedre enn ekteskapet mellom to av samme kjønn. De er sidestilt. I ny ekteskapslov dukker det også opp et nytt begrep; medmor.

Medmor skal ha samme relasjon til barn som far har. Medmor kan med andre ord bytte plass med far. På denne måten har staten konstatert at det ikke er forskjell på kvinne og mann i rollen som forelder. En kvinne, medmor, kan være forelder på linje med en far. Det er ikke noe far kan som en medmor ikke kan. Dette får konsekvenser for hvordan vi definerer kjønn.

For om det ikke er forskjell på kjønn i ekteskapet, kan det heller ikke være det ellers. Dermed har man fått beredt grunnen for å si at kjønn ikke henger sammen med om du er født som mann eller kvinne. Kjønn er utelukkende et resultat av hva du selv føler du er. Juridisk kjønn skilles fra biologisk kjønn.

For venstresiden, homolobbyen og skeiv teori er derimot ikke dette nok. Fremdeles, selv etter den nye ekteskapsloven, er det slik at man defineres ut fra hva man er født til å være. Og om vedkommende ønsker å skifte kjønn, må dette skje ved at man foretar en kjønnsskifteoperasjon.

Det nye lovforslaget fra Helse og omsorgsdepartementet vil endre dette. Etter at den er vedtatt vil man kunne endre kjønn ut fra hva man selv føler man er. Og det hele gjøres ved å levere inn en svarslipp til Skatteetaten.

Samfunnet har med dette skilt juridisk kjønn fra hva man er født som. Alle med en viss fornuft vil vite at et slikt skille er umulig. Så for at dette skal kunne selges og aksepteres må det inn i en kontekst hvor det er moralsk riktig. I denne saken gjøres det under dekke av personer med kjønnsinkongruens.

Kjønnsinkongruens er en lidelse hvor det er mangel på samsvar mellom det kjønn kjønnsorganene tilsier og ens egen oppfatning om hvilket kjønn man har. Ved å definere denne gruppen som et offer, kan man foreslå en løsning på deres lidelse. På den måten opptrer man i godheten og nestekjærlighetens navn. Noe som gjør en unntatt kritikk og uangripelig.

Men denne gruppen er svært marginal. I en studie av Anders Skjellerudsveen Sondrup (Har barnet rett til kjønn?) ved UIO fra 2015 er tallet 0,08 promille for menn. For kvinner er det 0,03 promille. Men selv om gruppen er så marginal, brukes den som moralsk alibi. Deres lidelse brukes for å bryte ned normen om at kjønn er naturgitt og biologisk bestemt.

Det neste som kommer er forslaget fra Arbeiderpartiet om at barn kan ha flere foreldre enn to. Igjen er det ekteskapsloven av 2008 som har beredt grunnen. For med den dekonstruerte man idéen om at det biologiske opphavet har betydning. Medmor er som sagt like god som en far. Det biologiske bånd mellom mor og far har ikke lenger noen betydning i det norske lovverket.

Staten ser ikke på dette som noe annet enn en kjensgjerning. Men det er uten betydning. Et faktum som ble konstatert allerede da enslige fikk rett til å adoptere barn. I det øyeblikket var det klart at barn ikke lenger har behov for to foreldre. Når staten sier at én forelder er godt nok, kan den ikke si at to foreldre er bedre.

To foreldre er heller ikke bedre enn tre. Og dermed var normen om kjernefamilien med mor, far og barn oppløst. Idéen om at både mor og far har egenskaper som hver for seg er viktige for barna er ikke lenger gyldig. Og konsekvensene har vist seg å være enorme. Faktisk av en slik dimensjon at vi snakker om en revolusjon.

En revolusjon som ikke er over.