Vebjørn Selbekk: Derfor støtter vi IDF, det israelske forsvaret

Det er enda ikke et år siden det hendte, men det er dessverre allerede i ferd med å gå i glemmeboken. Derfor det er så veldig viktig å fortsette å snakke om det.

Det forferdelige som skjedde i det sørlige Israel 7. oktober i fjor minner oss om noe veldig ubehagelig. At Holocaust ikke bare er historie. Jødeutryddelse er en ubehagelig realitet også i vår egen samtid.

For den historiske parallellen mellom 7. oktober 2023 og Holocaust under Andre verdenskrig er grusom.

Tenk på dette: Så mange jødiske liv har ikke gått tapt på en dag siden likbrenningen i kremasjonsovnene i Auschwitz opphørte i januar 1945. Det som skjedde 7. oktober er helt unikt i etterkrigstiden. Vår generasjon har aldri opplevd noe lignende.

Men nå har også vi erfart et moderne Holocast.

For jødehatet, antisemittismen, tørsten etter jødisk blod, ønsket om å drepe flest mulig jøder, det forsvant ikke med nazismen.

Når vi i vår tid skal snakke om konsekvensene av jødehat, så skal vi ikke bare minnes de seks millionene jøder som ble drept under Holocaust fra 80 år siden. Vi minnes også de 1200 som ble drept under pogromen i Israel 7. oktober i fjor.

Og vi minnes de flere titalls jødiske gislene som fortsatt sitter fanget i de underjordiske tunnelsystemene på Gaza-stripen.

De er på en måte vår tids konsentrasjonsleirfanger, som holdes i fangenskap fordi de er jøder. Det er deres forbrytelse, å være jøde. Akkurat som det var for det jødiske folk under Andre verdenskrig.

Flere jøder fra USA og Europa flytter til et Israel i krig

Da sovjetrussiske styrker i starten av 1945 nådde utkantene av en kjempestor konsentrasjonsleir ved byen Oświęcim i Polen, ble de møtt av et syn så grusomt at det knapt kan beskrives. Mennesker nesten uten kjøtt på kroppen, beinrangler i stripete fangedrakter gikk apatiske rundt. De var nærmest mer død enn levende.

Ruinene av gasskamre og kremasjonsovner talte sitt tydelige språk om det som hadde foregått: Industrielt massemord. Forsøket på å utrydde et helt folkeslag fra jordens overflate.

Bildene som ble tatt på det stedet som verden lærte å kjenne som Auschwitz, har brent seg inn i menneskehetens kollektive minne.

Vi trodde aldri vi skulle se like rystende dokumentasjon av hvordan jødehat ser ut. Bildene fra Auschwitz, bildebevisene på hva som blir resultatet når antisemittiske krefter får fritt spillerom.

Men så skjedde det altså igjen.

De fotoene som ble gjort tilgjengelige fra Israel hos de internasjonale bildebyråene lørdagsmorgenen 7. oktober i fjor var så grusomme at mange av dem rett og slett var umulig å publisere.

Istykkerskutte lik lå strødd på gatene i grenseområdene mot Gaza. Inne i Gaza by ble jødiske lik paradert mens folkemassene jublet og priste Allah med høye rop.

Allahu akbar. Lovprisningene lød til islams guddom for all denne døden, lemlestelsen og blodutgytelsen som var utført i hans navn.

Kvinner med blodige underliv, høyst sannsynlig brutalt voldtatt, ble kastet inn i biler og kjørt bort til en forferdelig skjebne.

Selv om parallellene mellom Holocuast og 7. oktober-angrepet er mange, så er det også noen viktige forskjeller. Forskjeller som gir håp.

For det første: Nå har jødene sitt eget land. 80 år etter Holocaust har det jødiske folket et tilfluktssted å ty til mot antisemittismens gift i Europa og andre steder i verden. De har fått sin egen stat.

I dag finnes det et land - et nasjon blant verdens 198 stater - som er opprettet nettopp for å være et nasjonalhjem for verdens jøder.

Det er et land som steg opp av Holocausts aske. Verdenshistoriens mest forfulgte folk har rett på et hjem hvor de ikke mer skal være utsatt for ydmykelser, forfølgelser, pogromer og massakre.

Og så er det et annen viktig forskjell mellom Holocaust og nå. Denne gangen har det jødiske folket militære styrker. De har muligheten til å forsvare seg.

De er ikke lenger, slik de var under Holocaust, slaktoffer som føres bort og ikke kan gjøre motstand.

I dag finnes det et militært forsvarsverk mot antisemittismen. Med våpen i hånd kan de stå opp mot de kreftene som fortsatt drømmer om en verden uten jøder, slik folk fra Bibelens Haman og til nazistenes Hitler gjorde. Og slik Hamas fortsatt gjør.

Dette bolverket er det israelske forsvaret, IDF, Israeli Defence Forces.

Feiret 7. oktober, skal holde foredrag for journalist-studenter i Oslo

Derfor er det viktig å si klart og tydelig fra: Vi støtter IDF, vi støtter det israelske forsvaret i deres historiske oppgave med å verne det jødiske folket.

Dette er de som står i fronten mot antisemittismen, mot jødehatet. Som hindrer ondskapen, det evige hatet mot det jødiske folk, i å ta enda flere liv.

Denne ideologiske støtten betyr imidlertid ikke at vi er likegyldig til den menneskelige lidelsen som pågår på Gaza-stripen nå. Krig er forferdelig. Det er tragisk med alle livene som går tapt.

Ingen av oss er upåvirket av den menneskelige lidelsen, uansett hvilken side den skjer på.

Men hvert eneste dødsfall siden terrorangrepet er det Hamas som må ta ansvaret for. De visste hva de satte i gang og hva som ville bli reaksjonen.

Og det er Hamas som har valgt å gjøre et så tett befolket område til en krigsskueplass. Det er de islamistiske ekstremistene som har besluttet å gjøre Gaza-stripen om til en utskytningsrampe for raketter.

Det er de som bruker sin egen sivilbefolkning som menneskelige skjold. Det er de som benytter sykehus som kommandosentre for væpnede krigere, skoler og moskeer til å lagre våpen.

Historien har vist at Israel ikke har noe annet valg enn å forsvare seg mot ondskapen, mot hatet, mot de kreftene som enda en gang har satt seg fore å utrydde det jødiske folket.

Det er dette som er den store og gledelige forskjellen på 40-tallet og dagens situasjon. Nå er det er slutt på at jødene ikke skal kunne forsvare seg selv. Nå har de sitt eget land. Erezt Israel. Staten Israel.

Selvfølgelig fortjener en slik stat vår støtte.