Vebjørn Selbekk: Her kommer en hyllest til utskjelt erklæring om kjønn og sex

Den nye felleskristne erklæringen om kjønns- og seksualitetsmangfold får hard medfart av den kirkelige og politiske eliten.

Kulturministeren, preses i Den norske kirke, bispekandidater og andre maktpersoner formelig kappes om å dømme dokumentet nord og ned.

Preses Olav Fykse Tveit mener at erklæringen vitner om «dårlig bruk av bibeltekster» og at den «setter teologien som fag i vanry».

Vel, dette kommer altså fra en biskop som har klart det kunststykket å tolke bibeltekstene i samlivsspørsmål på en måte som gjør at de fremstår med motsatt konklusjon av sitt faktiske innhold. Og som støtter en vigselsliturgi for likekjønnede par som ikke kan benytte seg av en eneste av Bibelens tekster om ekteskap. Rett og slett fordi alt som står om det temaet i Skriften, utelukkende omhandler ekteskap mellom en kvinne og en mann.

Og de bibeltekstene som faktisk omtaler likekjønnet samliv er jo som kjent ikke akkurat egnet til å fremkalle feststemning under inngåelsen av en homofilt ekteskap.

Er en mann som Olav Fykse Tveit virkelig den rette til å uttale seg om hva som er adekvat anvendelse av bibeltekster og forsvarlig teologi? Neppe.

Bispekandidat i Oslo Ingeborg Sommer uttaler til Vårt Land at «sånne erklæringer sporer jo helt av fra kirkens sentrale budskap».

Så gjenstår det å se om Sommer, hvis hun blir ny biskop i hovedstaden, vil markere seg offentlig med et frimodig budskap om Jesus Kristus som eneste vei til frelse og evig liv. Eller om hun, som de fleste av bispekollegaene, først og fremst er synlig i samfunnsdebatten med lyserød politisk motstand mot oljeboring.

Bekymringer for at kirkens budskap sporer av hører vi jo aldri ellers når biskoper står frem med spesialkunnskap om hvor Norge bør lete etter olje og at det i hvert fall ikke bør skje i Lofoten, Vesterålen og Senja. Men det kan jo hende at Ingeborg Sommer kommer til å bli en annerledes stemme i bispekollegiet her? Eller kanskje ikke?

Den norske kirke kan gjerne prøve fremstå både høye og mørke i en norsk kontekst. Her har de pressen og politikerne på sin side. Men i den internasjonale kirkefamilien er det jo som kjent de som er håpløst i mindretall.

Uansett: Det politiske og kirkelige etablissementet raser. Det er helt som forventet.

Men en like klar - og virkelig gledelig - trend er at det kristne fotfolket i Norge støtter opp om erklæringen. Foreløpig har 47 kristne trossamfunn og organisasjoner sluttet seg til.

Det gjelder alle de store lavkirkelige bevegelsene og frikirkene i Norge med noen få unntak. Metodistkirken ser ut til å være tapt i dette spørsmålet, og der melder jo nå også stadig flere menigheter seg ut.

Men vi håper Misjonskirken Norge vil signere dokumentet og skjønner ikke helt hvorfor de glimrer med sitt fravær. Det samme gjelder en organisasjon som Troens Bevis.

For dette er virkelig en erklæring å støtte opp om.

Vi for vår del, er imponert både over erklæringen og den store oppslutning den har fått. Ja, vi føler rett og slett et behov for å hylle den.

Den felleskristne erklæringen er klar og tydelig, samtidig som den bevarer vennligheten og respekten overfor mennesker som lærer eller lever annerledes.

Men den hevder likevel hele veien med frimodighet og uten unnskyldning retten til å fortsette å være kirke. Fortsette å tro på Bibelen. Fortsette å holde frem ekteskapet mellom mann og kvinne som Guds eneste ordning for samliv og seksualitet.

Dette er ord i rette tid, en erklæring som virkelig trengs i en tid der sekulariseringen velter inn over både samfunn og kristenhet og krever at sistnevnte skal avkristne sin forståelse av ekteskapet, slik Den norsk kirke gjorde i 2017.

På en måte letter den litt på trykket for det enkelte trossamfunn, bevegelse og organisasjon. For når så mange skriver under, så dannes en felles front. Dette er noe vi står sammen om, dette er klassisk kristen tro og lære.

Slik sett blir dokumentet også en solidaritetserklæring mellom de kristne kirkene i Norge. Hvis storsamfunnet, mediene eller de bevilgende myndigheter velger å gå etter en av underskriverne, så angriper de egentlig bredden av Kristen-Norge. Fordi det er så mange som har skrevet under.

Avsnittet om kjønn er rett og slett glimrende. Og det tror vi faktisk store deler av anti-woke-bevegelsen i Norge kunne skrevet under på, uansett livssyn.

Egentlig er det litt merkelig at det er den kristne kirke som må påpeke overfor både samfunnet og biskoper at den åpenbare vitenskaplige realiteten er at det bare finnes to kjønn, men slik har det altså blitt.

Kanskje tenkte Øivind Benestad og de andre initiativtagerne slik: «Somebody had to do it, so we did it».

Og signe dem for det.