Vebjørn Selbekk med åpent brev til Per Søetorp: «Hvis vi skal være helt ærlige…»

Kjære Per! Jeg har lest intervjuet du gav til Korsets Seier og fikk lyst til å skrive et svar til deg. En respons på det du tar opp i artikkelen. Et slags åpent julebrev fra en med trosmenighetsbakgrunn til en annen.

Åpent svar på julebrev fra Vebjørn Selbekk

For det du sier i intervjuet utfordrer meg, får meg til å tenke igjennom ting fra min fortid. Det gir meg sjansen til å reflektere over mitt eget liv - og fremfor alt mitt liv med Gud.

Derfor vil jeg begynne med å takke deg. Takk for din store åpenhet og nærmest bunnløse ærlighet. Og takk for at du velger å fortelle historien din her hos oss.

Du er noen år eldre enn meg, men jeg husker deg meget godt fra scenen på mange gudstjenester, spesielt på Oslo Kristne Senter, men også andre steder. Du sang og spilte trompet. En slags norsk utgave av Phil Driscoll, husker jeg deg som.

Noen av de låtene du har vært med å lage, er en del av min kristelige diskografi fra 80- og 90-tallet. Et slags åndelig soundtrack til ungdomstiden og det tidlige voksenlivet mitt.

«Gud fremstår så påfallende inaktiv, gåtefull og mystisk»

Hvem glemmer for eksempel «En mektig vind» fremført av et fulltallig OKS Singer & band og med deg som vokalist og frontfigur? Det var, ja, rett og slett mektig.

Så vil jeg med en gang si at jeg ikke blir stresset av det du sier om Gud. Og det tror jeg egentlig ikke at Han blir heller.

For vi skal ikke ha lest mye i Det gamle testamentet før vi oppdager troende mennesker, profeter, konger og salmister som stilte de samme røffe spørsmålene til Gud som det du gjør. Hvor er Han, spurte de? Når skal vi få se Hans herlighet?

Når en troende ligger nede for telling

Du er i godt selskap. I Salme 22 øser David ut sin frustrasjon over Gud: «Hvorfor er du så langt borte fra meg? Hvorfor hjelper du ikke når jeg klager min nød? Jeg roper om dagen, Gud – du svarer ikke, og om natten, men jeg får ikke ro.»

Rene ord for pengene der fra en mann som altså har skrevet flere lovsanger til Gud enn noen annen av de bibelske forfatterne.

Eller hva med Job som anklager Gud i kapittel etter kapittel i den boken som bærer hans navn? Også for ham fantes det opprettelse og en ny start.

Går vi videre til Det nye testamentet, så ser vi at det til og med finnes håp for de som på et tidspunkt fornektet Jesus, nektet på at de kjente ham. Og det har jo ikke du gjort. Du småprater med Ham ennå, sier du i intervjuet.

Jeg ser fortsatt på deg som min bror i Kristus, Per.

Så kan jeg kjenne meg igjen i mye av det du sier om den litt oppjagede stemningen som preget de miljøene vi begge var en del av. Vi som var aktive i trosmenighetene på 80- og 90-tallet tenkte nok om oss selv at vi stod helt i spissen for det Gud gjorde i vår tid. Det var vi som hadde skjønt tegningen, og vi så vel på oss selv som en slags kristelig avantgarde, hvis vi skal være helt ærlige.

Per Søetorp stolte på Gud med hele sitt liv, men ikke lenger nå

Så var det da også en sammenheng som var preget av oppdrift, fremtidstro og gründerskap. Det ble grunnlagt menigheter, grunnskoler, bibelskoler, medievirksomhet - og til og med et politisk parti og en bank. Folkemengdene var svære, spesielt på konferansene i Uppsala, Oslo og Bergen. Og det var ofte du som ledet oss i lovsang.

Forventningene var store til at oppturen bare skulle fortsette bokstavelig talt rett til himmels. Slik gikk det imidlertid ikke. Norsk trosbevegelse imploderte fra midten av 2000-tallet. I dag finnes det bare et lite fåtall forsamlinger igjen som vil kalle seg selv for trosmenigheter.

Det betyr ikke at alt har vært forgjeves. Mange av disse menighetene har gått inn i Pinsebevegelsen, selv om en hel del av dem også rett og slett er borte. Uansett så må vi glede oss over alle de som fikk et livsforvandlende møte med Jesus disse årene. Jeg er selv en av dem.

Personlig har jeg aldri følt noe behov for å ta et dramatisk oppgjør eller ta avstand. Jeg er rett og slett for takknemlig for alt jeg fikk, for den livskursen som ble staket ut og alle de fantastiske menneskene jeg fikk møte. Det ville jeg ikke vært foruten.

Men jeg både ser og respekterer at andre har opplevd det på en annen måte.

Og det jeg kanskje er mest betenkt over, er hvordan enkeltes gudsbilde kan ha blitt påvirket negativt. I vårt ungdommelige overmot hadde vi et intenst ønske om at Gud, Hans kraft og nærvær skulle åpenbare seg nettopp hos oss. Og de motivene var vel ikke alltid kjemisk frie for en av de «kjødets gjerninger» som Bibelen beskriver, nemlig selvhevdelse.

For hvis store ting skjedde akkurat i våre menigheter og på våre konferanser, så sa jo det noe om oss også. At Gud var på vår side. At vi hadde skjønt det. Vi, og ikke de andre. Dermed fikk vi litt ære, vi også.

Her manglet det nok tidvis en grunnleggende forståelse av at Guds veier ikke alltid er våre veier. Av at Gud er Gud og vi er mennesker.

Vi kan aldri presse Gud. Aldri kreve av Ham at han stiller opp på det vi gjør. På den måten vi har tenkt. Slik vi forestiller oss.

Guds herlighet landet kanskje ikke «som en jumbojet» blant de flere tusen som var samlet på det møtet i Oslo Spektrum, som du nevner i intervjuet. Men Jesus var der, det er jeg helt sikker på, slik han har lovet å være til stede overalt der to eller tre er samlet i Hans navn.

Hvis det er en ting i det intervjuet som jeg virkelig er uenig med deg i, så er det som du sier om at du ikke synes Gud leverer. Her tenker jeg ganske annerledes.

For meg er ikke det viktigste i det kristne livet de dramatiske bønnesvarene, følelsen av et gudommelig nærvær eller en anspent holdning til at Gud skal stille opp for oss. Det er troen selv som er den største gaven, den ypperste skatten.

Og selve kjernen i den troen, det som er så mye mer sentralt enn alt annet, er nettopp at Gud har levert, en gang for alle. Han gav oss det ypperste Han hadde. Han sparte ikke sin egen sønn, men gav Ham til oss og for oss.

For meg er Jesu frelsesverk, at han kom til jorden, døde på et kors for mine synder, stod opp igjen og gav oss evig liv, en kontinuerlig kilde til glede og takk. Enten det skjer alene med foldede hender eller med opprakte armer sammen med mange andre.

Jeg håper du også snart igjen kan glede deg over og hvile i denne helt fantastiske gaven, Per.