Debatt
Vebjørn Selbekks tilforlatelige myter og fakta om Gaza og Hamas
Bildene og beretningene fra Israel, Gaza og Vestbredden ruller opp for oss grufulle handlinger og fryktelige skjebner. Fokus er på hvem som har skylden og hvordan de skyldige skal få sin rettferdige straff.
Men i jakten på sannheten om hvem de skyldige er, støter vi raskt på Pilatus' dilemma:
Hva er sannhet?
I en leder i Dagen (oppdatert 29.10) gjør sjefredaktør Vebjørn Selbekk opp status og feller dom i en tilforlatelig oversikt over myter og fakta.
Det er ganske sikkert sant alt han skriver. Og likevel; framstillingen er åpenbart inspirert av retningslinjer som i sin tid gjaldt for embetsmenn i British Civil Service: «Det kan ikke sies noe som ikke er sant; men det er unødvendig (…) å si alt relevant som er sant; og de oppgitte fakta kan legges fram i en hensiktsmessig rekkefølge.»
Jeg kan uten vanskelighet lage en dokumenterbar liste over myter og fakta om israelsk aktivitet i området (begrenset til Libanon, Syria, Jordan og Egypt) som vil plassere skyld på en annen part i konflikten.
Min mor, som for lengst har forlatt denne verden, sa en gang i fortvilelse: «Det medmenneskelige aspektet er helt borte. Det er smertefullt og uforståelig at et folk som har lidd så mye vondt, ser seg i stand til å behandle et annet folk på en slik måte.»
Å ta parti i denne konflikten (...) finner jeg heller ikke forenlig med et kristent livssyn.
Min forståelse er at det dreier seg om en komplisert konflikt hvor mange ulike og motstridende interesser møtes.
De vesentligste er, etter mitt skjønn, det jødiske folks to tusen årige lidelseshistorie som gjenstand for all slags forfølgelse og staten Israels håndtering av de palestinerne som bor i området.
Jeg kan ikke se at slike partsinnlegg som denne lederen på noen måte kan bidra til å dempe de menneskelige lidelsene i området. Å ta parti i denne konflikten slik det gjøres i lederen finner jeg heller ikke forenlig med et kristent livssyn.
I stedet for å ta parti og forsvare hevn etter gammeltestamentlig øye for øye, tann for tann-tankegang, ville det være naturlig å vende seg til Det nye testamente og søke etter veier til fred og forsoning:
«Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13,34–35).
Så langt jeg kan se har lederskribenten gjort seg til tjener for en part i konflikten ved å presentere en situasjonsbeskrivelse som riktig nok ikke beskriver annet enn sannhet. Men som likevel maner fram et situasjonsbilde som er usant. Om det er aldri så velment, skal vi alle en gang stå til ansvar for våre handlinger.
«Så skal altså hver enkelt av oss avlegge sitt eget regnskap for Gud» (Rom 14,12).