Veien til Abraham-avtalene

Normaliseringsavtalene mellom Israel og fire sunnimuslimske land blir gjerne omtalt som president Donald Trumps største utenrikspolitiske suksess.

I flere tiår, var det inntil nylig kun Egypt og Jordan som hadde diplomatiske forhold til Israel.

I løpet av fire hektiske måneder høsten 2020, ble listen av land brått utvidet med De forenede arabiske emirater, Bahrain, Sudan og Marokko.

Den første avtalen, med Emiratene, ble på høytidelig vis, signert i Washington DC. Andre land, slik som Saudi-Arabia, sies å være nær ved å følge etter.

Dette markerer en betydelig endring i en region fylt av konflikt. Israel har flere ganger blitt angrepet av en samling av arabiske stater, og normaliseringen av forholdene er et avgjørende skritt på veien mot at noe slikt ikke skjer igjen.

For mange observatører, var de såkalte Abraham-avtalene et uttrykk for Donald Trumps resolutte og effektive utenrikspolitiske agering.

Det er ikke så rart, med tanke på at Trump selv har presentert det som en bragd han selv fikk til sammen med sin svigersønn Jared Kushner, som ledet Trump-administrasjonens Midtøsten-politikk.

I dagens polariserte politiske klima, ender derfor avtalene opp som positive eksempler for dem som støtter Trump i ett og alt, mens hans motstandere ikke ønsker å omtale denne viktige begivenheten i særlig grad.

Det er synd, for uansett hvordan nøyaktig normaliseringen kom på plass, burde det ikke være noen uenighet om at de markerer et viktig skritt på veien mot mulig fred.

Nå som det har gått noe tid siden avtalene kom på plass, kommer de første analysene av prosessene. Til sommeren gir Jason D. Greenblatt ut boken In the Path of Abraham.

Gitt at Greenblatt var en av Trumps Midtøsten-rådgivere, vil dette trolig være en behandling som legger mest vekt på hvordan amerikanerne gikk fram og hva de oppnådde.

Vel så interessant er en nylig utgitt bok skrevet av journalisten Barak Ravid. Dessverre er den kun utgitt på hebraisk, men Ravid presenterer sine hovedfunn i flere artikler publisert på det amerikanske nettstedet Axios, som også har intervjuet ham i en podkast-serie.

Flere interessante forhold trekkes fram av Ravid når han forklarer prosessen. Han viser til økte spenninger i regionen som følge av at Trump både hadde varslet flytting av den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem, og gitt stilltiende samtykke til en nær total annektering av hele Vestbredden fra Israels side.

Det siste var en klar målsetting for daværende statsminister Benjamin Netanyahu, som befant seg i politisk turbulens på hjemmebane. Blant annet ønsket ikke Benny Gantz som han regjerte i partnerskap med, å gjennomføre en slik annektering.

Skal vi tro Barak Ravid, var det i denne situasjonen Emiratenes ambassadør til USA, Yousef Al Otaiba, som behersket politikken som «det muliges kunst».

I en kronikk publisert i Israel tre uker før annekteringen skulle finne sted, skrev Otaiba at det israelske folk måtte velge mellom annektering og normalisering av forholdet til arabiske naboland. En slik byttehandel, slo ned som lyn fra klar himmel.

For amerikanerne, var et slikt valg enkelt, noe de også kommuniserte til sine israelske partnere. Etter en intens runde forhandlinger, ble det enighet om å akseptere olivengrenen fra Emiratene, og sette annekteringen av Vestbredden på vent, forutsatt at også flere arabiske land slo følge med Emiratene.

Normaliseringen av Israels forhold til de arabiske landene er en pågående prosess, og det er enda langt fram til et mål om varig fred og stabilitet.

Det vi derimot bør merke oss, er at selve ideen til normalisering på det aktuelle tidspunktet, verken kom fra Israel eller USA, dersom vi skal tro Barak Ravid.

Det var ett av araberlandene selv, som så sitt snitt til å få til en slik enighet, på det tidspunktet hvor situasjonen var spent.

At flere land raskt slo følge, tyder på at dette er et ønske hos flere av Israels naboer og tradisjonelle motstandere. Dette er en stor styrke for landet. At USA, under Trump, og Israel selv, har vist seg villige til å samarbeide om dette målet, er utelukkende en fordel.

I en region som har vært preget av så mye konflikt, er det en absolutt forutsetning av man kan dele på æren for det som faktisk blir oppnådd.