Veien til Rom
Selvfølgelig medfører Ulf Ekmans forestående konvertering problemer både for Livets Ord og den øvrige karismatiske bevegelse i Skandinavia, skriver Vebjørn Selbekk.
Nyheten som Ulf Ekman selv slapp fra talerstolen på Livets Ord i Uppsala søndag formiddag skaper det største utslaget på den karismatiske Richter-skalaen i Skandinavia siden Levende Ords implodering i 2006.
Men tegnene på at det gikk denne veien - altså til Rom - for Ekman har egentlig vært klare en god stund. Og de har blitt bare mer tydelige i det siste.
Tilnærmingen til Den katolske kirke begynte for Ekmans del rundt tusenårsskiftet. Men den har eskalert kraftig siden i fjor høst. Da konverterte sønnen Benjamin til Romerkirken med ekteparet Ekman som deltagere i opptaksgudstjenesten.
Sakramenter
Ekman skrev også en artikkel i tidsskrift Keryx og gav et intervju her i Dagen som begge ble tolket som om Livets Ord-pastoren hadde hadde gått langt i å akseptere et katolsk syn på flere viktige teologiske områder. Det gjaldt blant annet sakramentslæren og ekklesiologien (læren om menigheten).
I løpet av de siste månedene har Ekman tatt flere steg som kunne tyde på en nært forestående konvertering. Han offentliggjorde nylig at han ville gå av med pensjon (i en alder av bare 63 år) etter at han i mars i fjor gikk av som førstepastor i Livets Ord. I forrige måned gav han også formelt fra seg ansvaret for Livets Ords misjonsarbeid.
Det virket som noe var på gang. Kanskje ville han prøve å minimere skadevirkningene hans forestående konvertering til Den katolske kirke vil få for den bevegelsen han selv har grunnlagt og ledet i 30 år?
Både Ulf Ekman og den nye pastoren Joakim Lundqvist understreker at den gode relasjonen mellom dem består. Vi tviler ikke på ektheten i dette.
Men samtidig kommer vi ikke bort fra at Ekmans handling skaper betydelige problemer både for Livets Ord og den karismatiske bevegelse i Skandinavia. Ikke bare mister den en av sine mest fremtredende ledere og intellektuelle kapasiteter som den har hatt de siste tiårene. Ekmans konvertering innebærer også i praksis en ganske klar kritikk av den bevegelsen han selv har vært har vært med å skape og lede.
Paven har det siste ordet
I intervjuet som vi trykker i dag går Ekman nemlig enda lengre teologisk enn han har gjort før. Han bekrefter at han ser på paven som innehaver av det øverste læreembetet i den kristne kirke. Paven i Rom bør ha det siste ordet i lærespørsmål, mener Ekman nå.
Han sier videre at han anser den katolske kirke som svaret Jesu lengsel etter enhet i sin kirke. Man behøver man jo ikke akkurat lese mellom linjene for å innse hvilken utfordring dette medfører for Livets Ord. Grunnleggeren av bevegelsen hadde nå helst sett at de alle var katolikker.
I dette synet er det nok de færreste som denne gang kan følge Ulf Ekman.
DAGEN