Vekkelse – når, hvor og hvordan Gud vil

Gud skapte kosmos nøyaktig slik han ville ha det og på det tidspunktet han ville. Han var totalt suveren. Så hadde han en plan for hva som skulle skje videre i denne verden: Jorden skulle fylles av hans herlighet.

Gud kalte Abraham nøyaktig på det tidspunktet i historien han ville, han utvalgte nøyaktig den mannen han ville, og han gjorde det på det stedet han ville. Så hadde han en plan for hva som skulle skje for hele verden gjennom Abraham og hans ætt. «I deg skal alle folkeslag velsignes» (1 Mos 12,3; Gal 3,8).

Gud sendte sin Sønn i tidens fylde (Gal 4,4; Hebr 1,1f), på det stedet han valgte og på den måten han hadde talt om gjennom profetene. Guds plan var – og er – å frelse verden.

Og nettopp her er vi ved et svært viktig poeng når vi spør hva som kjennetegner vekkelse, om «den første Jesusvekkelsen» – den som fant sted da Guds Sønn kom til jorden og bragte Guds rike nær. Om ham og dette har Gud talt mange ganger gjennom profeten Jesaja, blant annet i de såkalte «Herrens tjener»- sangene.

I Jesaja 42 kalles han nettopp Herrens tjener, på hebraisk «eved», på gresk «doulos» – som like gjerne kan oversettes med «slave». Dette er tjeneren som er fullstendig underlagt sin Fars vilje. «La ikke min vilje skje, men Din,» ba han.

Jesusfestivalen: – Jeg tror folk er lei av «foreningsmøter»

I den andre tjenersangen, kap. 49, understrekes det at tjeneren ikke gir opp selv om han har brukt all sin kraft. Til sist skal hans navn være et lys for alle folkeslag til jordens ende.

Men det er i tredje (kap. 50,4ff) og fjerde tjenersang (52,13-53,12) vi finner «Herrens lidende tjener».

Jeg tror ikke det er mulig å tenke på en ny «Jesus-vekkelse» uten å ta med dette aspektet. Jesu liv og død vitner om det, urkirkens liv – under Den hellige ånds kraft – vitner om det (Apostlenes gjerninger, brevene i NT og Åpenbaringsboken), oldkirkens vekkelseshistorie vitner om det: Apostler, kirkefedre og tusener led martyrdøden og alle former for forfølgelse midt i de store vekkelsene.

Men det siste som sies i den fjerde tjenersangen, er at «Han skal se etterkommere. Ved Hans hånd skal det lykkes, det Herren vil.»

Pastor Steinar Lofnes besøkte Asbury: «Disse fem punktene er sentrale for vekkelse»

Disse tjenersangene er oppsummert i urkirkens Kristushymne slik vi leser den i Filipperbrevet 2,5ff: «Herrens tjener, Jesus, oppga sin høye posisjon. Han fornedret seg selv helt til døden på korset. Derfor var det at Gud opphøyet ham. Derfor skal hvert kne bøye seg for ham, alt i himmelen, på jorden og under jorden.»

Har dette relevans for oss som kristne, som menighet, som Kirke, når vi snakker om vekkelse?

Jesus gjør det veldig klart hva som bringer rik frukt: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rikt frukt.»

Dette sier han om seg selv. Men han sier det også om oss, sin kirke: «Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det …» (Joh 12).

Hva koster vekkelse?

Jesus ble forfulgt fra sin fødsel av kong Herodes. De religiøse lederne – skriftlærde og prestene – ble hans motstandere. En av dem som hadde fulgt ham, forrådte ham. Soldater spottet og torturerte ham. Kongen hånte og plaget ham. Den romerske makthaveren dømte ham til døden etter påtrykk fra folkemengden.

Apostlene ble mektig utrustet av Den hellige ånd. De fikk se tusener komme til tro på Jesus. Men straks begynte forfølgelsen. Diakonen Stefanus og apostelen Jakob ble martyrer. Herodes ønsket å drepe apostelen Peter. De religiøse lederne fikk apostler satt i fengsel.

Menigheten i Jerusalem ble spredt, men ingen kunne stanse det Gud hadde satt i gang. Denne Jesusvekkelsen var ikke et menneskeverk, men Guds. Det Gud setter i gang, kan ingen mennesker stanse.

Minst ti av Romerrikets keisere prøvde å stanse Jesus-vekkelsen gjennom forferdelig forfølgelse i tre hundre år. Men som kirkefader Tertullian uttrykte det: «Jo mer de dreper oss, jo flere blir vi. Martyrenes blod er Kirkens sæd.» Og som en senere kirkehistoriker uttrykte det: «Kirkens tre første århundrer var som en langvarig korsfestelse som endte i en triumferende oppstandelse.»

Kjenner vi mønsteret igjen i Kirkens 2000 år lange historie? De store vekkelsene følges av forfølgelse. Hvetekornet må falle i jorden og dø for at det skal bære rik frukt. Heller ikke dette kan noen av oss bestemme. Gud er suveren i å bestemme når, hvor og hvordan.

Når vekkelsen fører til forfølgelse

Jeg tenker på reformasjonstiden i Europa. Det var ikke bare en dogmatisk (læremessig oppvåkning), men en tid med intens åndskamp også. Mange led martyrdøden, mange ble forfulgt.

Jeg tenker på vekkelsen i Uganda på slutten av 1800-tallet, vekkelsene i Korea på begynnelsen av 1900-tallet, den enorme kirkeveksten under kulturrevolusjonen i Kina, vekkelsen blant lavkaste og kasteløse i India i vår tid under hindufundamentalistisk forfølgelse, vekkelsen i Etiopia under kommunistenes forfølgelse, vekkelsene mange steder i Sub-Sahara i vår tid – på tross av forfølgelse, vekkelsen blant berberne i Algerie – der de islamske styresmaktene prøver å knuse den, og ikke minst verdens største kristne vekkelser i vår tid under ekstrem islamistisk forfølgelse i Iran og Somalia.

Ut fra Bibelen og kirkehistorien synes jeg det er vanskelig å snakke om at «når himmelen invaderer jorden», blir det bare herlighet. Det vil først skje ved Jesu gjenkomst når Gud skaper alle ting nye. Inntil da er det enorm åndskamp. Guds fiende gir seg ikke før han kastes i den evige ild. Åpenbaringsboken skulle fortelle oss dette.

Alt er vel ikke sagt om vekkelsen og dens kjennetegn i denne artikkelen, men likevel noe viktig og bibelsk?