Vekkelse og misjon hører sammen

Er det mangelen på vekkelse og åndelig liv i vårt eget land som er årsak til at ikke flere nordmenn blir misjonærer?

I 1675 ble en bok utgitt. Den het «Fromme ønsker» og spredde seg raskt, og skulle vise seg å prege Europa helt til vår tid. Den var skrevet av Philipp Spener (1635–1705) og blir i dag regnet som pietismens opphavsskrift.

Spener, som var utdannet teolog, mente at kristentroen måtte gi seg praktiske utslag i en kristen livsførsel. Han reagerte nemlig mot det han mente var en stivnet og død tro i de lutherske kirkene.

Etter hvert fant Speners bok også veien til det kongelige hoff i Danmark, og preget blant andre Kong Frederik IV (1671–1730) i København. Det var denne kongen som sendte ut Hans Egede (1686 – 1758) til Grønland som kirkens «hedningmisjonær».

Thomas von Westen (1682 – 1727), som var sogneprest på Veøy utenfor Molde, reiste til nordområdene, lærte seg samisk og forkynte evangeliet.

Mye kan sies om både Egede og Westen. De var utvilsomt barn av sin tid, men begge var preget av den pietistiske vekkelsen, og gjorde det ingen andre hadde gjort før; nemlig forkynne evangeliet til mennesker som var helt ukjent med navnet Jesus.

Da den første norske misjonsorganisasjonen, Det Norske Misjonsselskap (NMS) ble etablert i 1842, var det to vekkelser som inspirerte oppstarten.

I Tyskland hadde vekkelsen som startet i 1727, under ledelse av grev Zinzendorf i den lille tyske byen Herrnhut, ført til den første misjonsbevegelsen i protestantiske Europa.

Det sies at herrnhuterne sendte ut flere misjonærer fra sin sammenheng i løpet av en generasjon, enn hva alle de protestantiske kirkene hadde gjort til sammen i løpet av 200 år etter reformasjonen.

I tillegg hadde Haugevekkelsen i Norge preget landet vårt i over 40 år da NMS ble startet. Begge disse to vekkelsene var inspirasjonskilde for oppstarten av NMS.

Også Nord-Europas største misjonsorganisasjon, Norsk Luthersk Misjonssamband, ble etablert i vekkelsestider – og da særlig i vekkelsene som gikk over Bergen og miljøet rundt Betlehem, i Bergens Indremisjon, på slutten av 1800-tallet.

Kvinnene som startet NLM hadde selv fått erfare frelsen, og ønsket å bringe samme budskap til millionene som levde uten Gud og evighetshåp i Kina.

Ungdom i Oppdrag, organisasjonen jeg jobber i, ble etablert i bølgene rundt en annen vekkelse, nemlig Jesusvekkelsen på 1970-tallet. Ungdommene som startet Ungdom i Oppdrag i 1972 hadde selv erfart evangeliets kraft, og ønsket å gi det samme til andre.

I dag er land som Sør-Korea, Brasil, Nigeria og Filippinene kjent for store vekkelser.

Vi som arbeider med misjon, vet at disse landene også er blitt foregangsland i internasjonalt misjonsarbeid. De sender ut misjonærer i et antall som for bare et par tiår siden ville vært utenkelig.

Og slik skrives misjonshistorie: Misjon er ikke lengre noe som skjer fra Vesten til resten – det går fra alle til alle.

Ungdom i Oppdrag har for eksempel drevet arbeid i Bangladesh i mange år. Og hvem har ledet dette arbeidet? Jo, to misjonærer fra henholdsvis Papua Ny-Guinea og Samoa. De har sammen ledet vårt arbeid i dette landet i snart tre tiår – to land som har opplevd omfattende vekkelser de siste tiårene.

At antall misjonærer fra Norge er synkende, handler selvsagt om strategi. Det er faktisk slik at norske misjonspenger, som tidligere gikk til å lønne norske misjonærer, i dag går til å lønne nasjonale medarbeidere.

Samtidig mener jeg at dette ikke forklarer hele bildet. Jeg tror noe også handler om mangel på åndelig liv og vekkelse i Norge.

Det har nemlig alltid vært slik at nøden for mennesker som er utestengt fra evangeliet, har ført til at enkeltmennesker har forlatt sine hjemland for å formidle «verdens beste budskap» til de som aldri før har hørt.

Og når vi ser på historien, er det ofte vekkelser som er med og skaper denne nøden.