Vekkelse som det autentiske kristenliv

Vekkelse blir ofte beskrevet som noe ekstraordinært, gjerne en spesiell besøkelsestid preget av tegn og under og sterke åndelige opplevelser. Dette er kjennetegn ved vekkelser og de blir ofte beskrevet på denne måten. Men samtidig kommer vi til at disse beskrivelsene ikke er like nyttige for å komme til kjernen av hva vekkelse som fenomen faktisk er. For å gjøre det, må vi gå nærmere inn på hva vekkelse egentlig refererer til og i større grad forsøke å vektlegge innhold og substans fremfor form og manifestasjoner.

Ordet vekkelse beskriver det å våkne av søvn eller en tilstand av bevisstløshet eller sløvhet. Det gjelder alltid på det individuelle plan, altså at enkeltmennesker blir vekket, før det sprer seg til flere. Vi kan derfor snakke om vekkelse på tre nivåer: 1) Individuell fornyelse, 2) Lokal vekkelse og 3) Nasjonale oppvåkninger. Samtidig er det flere faktorer som må være til stede for at vekkelse kan bidra til samfunnsendring.

I sin beskrivelse av pentekostal eller pinsekarismatisk kristendom, peker teologen Steven Land på tre områder: orthopathy («rette» følelser/affeksjoner), orthodoxy («rett» lære) og orthopraxy («rett» praksis). Vekkelse handler om gjenopprettelse av dette, og disse begrepene gir grunnlag for å vurdere ulikheter i utfallet av vekkelsene og innsikt i hvordan vekkelser kan påvirkes. Med det som utgangspunkt, kan vi se nærmere på ulike vekkelser og hvordan de på ulike måter har påvirket samfunnet de er en del av. To vekkelser vi har sett på, er den haugianske vekkelsen og pinsevekkelsen i Norge.