Vekkelsen starter med fattige og utstøtte
Hvor radikal trenger man å være for å nå ut med evangeliet?
Dagen fortalte onsdag om den kanadiske bevegelsen MoveIn, som oppfordrer kristne til å bosette seg i slumområder for å nå menneskene der med evangeliet. Intensjonen er god og i en trygg tradisjon som innebærer å strekke ut en hånd til samfunnets utstøtte.
Det er en tradisjon som strekker seg helt tilbake til Jesus, og som den kristne kirke skal være en stolt bærer av.
Annonse
Det betyr ikke at det er enkelt. Eller enkle valg å ta. For hvor langt skal en gå for å nå de fortapte med evangeliet?
I dagens samtid er det et ideal å sørge for best mulig oppvekstvilkår for egne barn. For kristne foreldre vil det bety at man sørger for en kristen oppdragelse, og det viktigste misjonsoppdraget er å sørge for at egne barn blir Kristi etterfølgere.
Som kristen kirke er det selvsagt umulig å se at store boligområder forslummes uten at kristne strekker ut en hånd. Sosialt arbeid hånd i hånd med kristen forkynnelse er sentral i vår kristne tradisjon. Frelsesarmeen er uten tvil den organisasjonen som i størst grad har holdt fast ved det sosiale aspektet.
Evangeliesenteret startet ved å hjelpe dem som lå i «rennesteinen». Pinsebevegelsen hadde i sin tid størst appell til de som var «nederst på rangstigen». Hans Nielsen Hauge løftet flere ut av fattigdom enn noen andre i hans samtid, og også i bedehusbevegelsen vokste det frem et sterkt sosialt engasjement.
En av de største «suksessene» i de siste to tiårene er Dream Center i Los Angeles, en megamenighet som ble etablert i det tøffeste område i Los Angeles. Et av de siste initiativene nå er MoveIn i Canada, som Dagen skrev om i onsdagens avis.
«Det er på tide at kristne flytter til nabolag fordi disse ikke er trygge. Å flytte til nabolag som er møkkete med høy kriminalitetsrate, mye fattigdom og lav levestandard og en uforholdsmesslig lav andel kristne».
Oslo øst er vel de områdene i Norge som er nærmest opp til de fattige bydelene i Los Angeles og Toronto. I en kronikk i Aftenposten skriver Cecilie Asker at «Stabile barnefamilier er nøkkelen til en tryggere tilværelse i Oslo indre øst. Det hjelper lite når norske småbarnsfamilier ser seg nødt til å flytte så snart barna kommer i skolealder».
Vi tror det er fullt mulig for kristne å snu trenden i utsatte bydeler nettopp ved å flytte til disse bydelene og bedrive det vi kaller teltmakerarbeid. Det blir derfor litt ironisk at mange av de nye menighetene som etableres først og fremst appellerer til kule kaffe latte-drikkende akademikere.
Annonse
Gudstjenester kalles produksjoner, og designere brukes for å gi det beste inntrykket for møtebesøkende.
Vi tror ikke noen ønsker seg til en situasjon der kallet blir levd ut på barnas bekostning. Men samtidig krever en radikal tro noen ganger et radikalt valg. I Norge har vi etablerte organisasjoner og menigheter som har ressurser til å tilrettelegge for de som er villige til å flytte. Slik at det både går an å være hyrde for familien og samtidig leve et evangeliserende liv.
Utfordringen går ikke minst til indremisjonsorganisasjonene og storbymenighetene.
