Leder
Vekkelsens tid er ikke forbi
Den spontane vekkelsen ved et kristent universitet i USA er til inspirasjon for den som lengter etter fornyet trosliv.
Dagen har fortalt om møtet som ikke ville ta slutt ved Asbury University i Kentucky. Det samme har flere store amerikanske medier gjort. «Et overraskende Guds verk», er observasjonen fra professor Tom McCall. Han jobber på Asbury Theological Seminary og oppsøkte samlingen da han hørte at den bare fortsatte.
Det han fikk se blant unge mennesker, gjorde inntrykk på ham:
«De lovpriste og ba inderlig for seg selv og sine bekjente og vår verden, mens de ga uttrykk for omvendelse og anger for synd og ba om helbredelse, heling, fred og rettferdighet», skriver McCall i Christianity Today.
Hva som blir de langsiktige fruktene av en kristen fornyelse eller vekkelse, kan vi ikke vite mens den pågår. Fra et kristent ståsted er det uansett all mulig grunn til å glede seg over en kristen oppvåkning der sentrum får være sentrum: Mennesker får opp øynene for at de er fortapt i seg selv og trenger Jesus Kristus som frelser. Guds nåde blir ikke tørr teori, men en erfart og umistelig virkelighet.
Både Norge og USA er land som tidligere har vært sterkt berørt av vekkelser. Men det begynner å bli lenge siden vi opplevde dem i stor skala, særlig her til lands.
I boken «Vekkelsesvind» omtalte forskerne Bjørg Seland og Olaf Aagedal perioden 1870 til 1970 som vekkelsesårhundret i norsk historie. I denne perioden ble store områder preget av dyptgripende vekkelser. De førte til at det ble reist bedehus og etter hvert bygd en rekke misjonsorganisasjoner og institusjoner. I den samme perioden gjorde frikirkene sitt inntog i landet.
For dem som er barn eller barnebarn av disse bevegelsene, kan det være vemodig å tenke på kraften som tilsynelatende ebbet ut. Samtidig kan man med uro betrakte en samfunnsutvikling der kristendommen synes å bli gjenstand for stadig mindre positiv interesse og heller mer bitter forakt.
Ingen vet hvordan fremtidens troslandskap vil bli, heller ikke i Norge. Basert på trendene vi har sett de siste tiårene, kan scenariet virke dystert fra et kristent ståsted. De siste tiårene har flere spådd massive vekkelser, men forventingene er så langt ikke ikke blitt innfridd. Det kan styrke pessimismen.
Samtidig er det avgjørende å fastholde at kristne ikke tror på fortidens tradisjon og erfaringer, men på historiens Gud. Og han er levende. Det samme er Ordet hans. Det har vi fortsatt blant oss, også om færre byr seg om det. Der evangeliet får rom, vil det alltid være muligheter for fornyelse. Selv om fornyelsen ikke skulle bli lik eller like omfattende som de vi har sett tidligere, er håpet der helt til Jesus kommer igjen.
Forfatter og tidligere New York-pastor Tim Keller skrev nylig en lesverdig artikkel i det velrenommerte tidsskriftet The Atlantic. Der hevdet han at selv om samfunnet blir sekularisert, og kristendommen synes å være på en nedadgående trend som er langvarig, er fornyelse mulig.
Keller ser muligheter hvis kristne blant annet blir forent på tvers av etniske skillelinjer, fastholder kristendommens sannhet samtidig som de tjener sine medmennesker i kjærlighet og samles i inderlig bønn. Den erfarne kristne formidleren er overbevist om at de sekulære svarene på livets store spørsmål ikke holder. I lengden vil flere mennesker se etter noe solid å bygge livet sitt på.
Den overbevisningen trenger vi alle å holde fast ved, uavhengig av hvor mange som deler den. Som en av kvinnene fortalte i Dagen-reportasjen tidligere i år om vekkelsen på Stad i 1972: Send vekkelse og begynn med meg.
Vekkelse begynner ofte i det små. Den minste av alle vekkelser omfatter ett menneske. Men det er også en viktig form. Når ilden er tent hos én, kan den spre seg til flere.
Som det hette i et hefte om kristent ungdomsarbeid for en del år siden.«Jesus går fortsatt rundt og vekker sovende disipler».