Debatt
Velferdsstaten – min beste helseforsikring
Jeg er blitt godt kjent på mitt lokale apotek, der jeg regelmessig handler inn de medisinene min fastlege mener jeg trenger til enhver tid. Forleden var jeg der igjen og fikk beskjed om at jeg nå hadde passert taket for frikort.
Dit kommer jeg før eller senere hvert år, men som regel ikke før et stykke ut på høsten. Å få denne beskjeden i mai er sånn sett ny rekord, men det er en rekord jeg ikke investerer andre følelser i enn en forsterket kjærlighet til og begeistring for den norske velferdsstaten.
Min venn Tomm Kristiansen fortalte meg en gang om en samtale han hadde hatt med et amerikansk ektepar. De hadde hatt en slags medlidenhet med ham som kom fra det sosialistiske Norge der alt var så dyrt.
Tomm dreide samtalen inn på både skolevesen og helsevesen. Begge deler var helt glimrende i USA, fikk han vite, men det hadde selvsagt sine økonomiske sider. Men det fantes gode forsikringsordninger, la de til.
– I Norge har alle rett både til skolegang og helsevesen, uansett økonomi, kunne han svare. Han visste ikke helt om de trodde på ham.
Om det var minnet om samtalen eller meldingen om frikortet som gjorde det, men det siste døgnet har følgende setning meldt seg for meg: Min helseforsikring er den norske velferdsstaten!
Det er et slagord og et credo jeg formidler med stor frimodighet.
Da jeg ble pensjonist for åtte år siden, 62 år gammel, hadde jeg vært i yrkeslivet i om lag 40 av dem. Jeg hadde bidratt til fellesskapet med det en lønnsmottaker med inntekt litt under eller rundt det gjennomsnittlige forventes å bidra med, ved siden av en del gratisarbeid som speiderleder, lokalpolitiker og hva man ellers snubler over av aktivitet i løpet av livet.
Jeg er usikker på hvem et eventuelt regnskap vil gå i pluss for, samfunnet eller meg selv, når mitt samlede bidrag til A/S Norge skal gjøres opp. Men det behøver jeg heller ikke å tenke på. Jeg har, mer eller mindre ubevisst, kunnet leve i det rommet som de gamle prinsippene tilbyr: «Gjør din plikt og krev din rett» og «yt etter evne, motta etter behov».
Jeg har bakgrunn i en bevegelse som har en mer enn 100 år lang tradisjon for å bidra med velferdsgoder og annen innsats til fellesskapet. Ikke i konkurranse med dette, men som et supplement.
Ikke sjelden var det Frelsesarmeen som tok initiativ til det som i dag er selvsagte velferdstilbud fra det offentlige: Hjemmesykepleie, eldreomsorg, rusomsorg. Ingen er mer fornøyd med dette enn Frelsesarmeen selv. Målet var aldri å tjene penger; det var å tjene mennesker.