Velferdsstaten under press

Den norske velferdsstaten er kommet under sterkt press. Dette skyldes særlig eldrebølgen, det høye sykefraværet, det store antallet mennesker i arbeidsdyktig alder som står utenfor arbeidslivet og den lave yrkesdeltakelsen blant ikke-vestlige innvandrere.

Til sammen innebærer dette at velferdsstaten i sin nåværende form ikke er bærekraftig.


Det statlig oppnevnte Brochmann-utvalget presenterte i 2011 en rapport (NOU 2011:7 «Velferd og migrasjon») der det gikk frem at innvandrerbefolkningen har for lav yrkesdeltakelse til å opprettholde velferden slik vi kjenner den. På side 22 skriver utvalget:

Det er ikke «sannsynlig at landets velferdsregime vil bestå i dagens form, hvis innvandringstakten fortsetter å øke slik den har gjort, særlig de siste 20 årene, og med overvekt av folk med lave kvalifikasjoner.»

Når vi vet at svært mange ikke-vestlige innvandrere henter ektefelle i hjemlandet/opprinnelseslandet, er det vanskelig å se hvordan disse problemene skal kunne løses med dagens politikk.

Norge bør naturligvis hjelpe, men hjelpen må være bærekraftig.

Politikere fra flere partier er bekymret med tanke på tendensene til utvikling av parallellsamfunn i landet vårt.

Hva bør gjøres?

Det er flere ting som kan og bør gjøres.

Ett tiltak kan være å innføre strengere kriterier for familiegjenforening, slik Danmark gjorde for noen år siden.


Hvert år får mange tusen mennesker fra land utenfor EØS opphold i Norge på grunnlag av reglene for «familiegjenforening», og antallet øker år for år. Disse menneskene er ikke flyktninger. En innstramning på dette området vil ikke berøre dem som har et beskyttelsesbehov.

Danmark innførte for noen år siden en betydelig innstramning av adgangen til «familiegjenforening» (som i de fleste tilfeller er henteekteskap).

Det ble innført forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine, og det ble innført et krav om tilhørighet til Danmark for å kunne hente ektefelle fra et land utenfor EØS-området. Dette innebærer at dersom ektefellenes samlede tilhørighet er større til et land utenfor EØS-området enn til Danmark, blir søknaden om «familiegjenforening» avslått.

Videre får man ikke innvilget «familiegjenforening» før begge ektefellene er fylt 24 år. Det er også innført innstramninger når det gjelder forsørgerkrav og noe innstramning i sosialhjelpen.

Disse innstramningene har hatt flere positive effekter. Flere ufaglærte innvandrere er i arbeid, og prosentandelen av innvandrerkvinner som henter ektefelle fra hjemlandet/opprinnelseslandet var i 2006 kommet ned i 29 prosent. I tillegg har giftealderen for innvandrere gått opp, noe som gir flere anledning til å fullføre utdanning.

Også i absolutte tall er endringene store. I 2001 godkjente danske myndigheter 10 950 familiegjenforeninger for personer fra land utenfor EØS-området. i 2005 var tallet kommet ned i 3522. (Kilde: Jon Hustad: «Farvel Norge. Velferdsstatens fremtidige kollaps» (Dreyers forlag 2013))

Effekten av at så mange innvandrere nå gifter seg med personer som allerede er i Danmark, er blant annet at man i mye mindre grad enn før må starte (forsøk på) integrering på nytt og på nytt. Innstramningene rammer ikke mennesker som har behov for beskyttelse. Disse innstramningene er det nå bred tverrpolitisk enighet om i Danmark.

Partiet De Kristne har programfestet at vi vil gå inn for lignende innstramninger. Dette handler om å ta vare på velferdsstaten, og det handler om å endre en politikk som motvirker integrering.