Velkommen til Norge, ukrainske flyktninger

Russlands kriminelle overfall på et demokratisk naboland har utløst den største flyktningkrisen på det europeiske kontinent siden Andre verdenskrig. Hundretusenvis av mennesker flykter fra den russiske drapsmaskinen som Vladimir Putin har sluppet løs på sivilbefolkningen. De aller fleste av flyktningene er kvinner og barn, siden menn i stridsdyktig alder blir igjen i Ukraina for å kjempe for landets frihet.

Raketter, bomber og artillerigranater regner daglig ned over vettskremte ukrainerne som ikke ser annet alternativ enn å forlate sine hjem. Og sitt land.

Helt siden krigsutbruddet har det hersket det reneste kaos på grensene mellom Ukraina og resten av den frie verden. Flyktningene strømmer inn nabolandene for å unnslippe krigens redsler.

Det totale antallet nærmer seg ifølge FN en million. I tillegg kommer det et mange ganger så stort tall på internt fordrevne som antagelig også kan tenkes å ville komme seg ut av Ukraina. Og så lenge diktatoren i Moskva fortsetter sin folkerettsstridige krigføring, kommer disse tallene bare til å fortsette å stige.

Faktisk tyder mye på at det verste kan ligge foran. Trenden i krigen ser ut til å være at russerne setter inn stadig tyngre våpen mot ukrainske storbyer for å kompensere for den hittil ganske magre militære suksessen.

Det er ikke bare Polen og de andre landene i Ukrainas umiddelbare nærhet som har ansvar for å hjelpe de fortvilte ofrene for Putins vanvidd. Den forpliktelsen må den siviliserte delen av verden bære i fellesskap. I møtet med det russiske lederskapets forakt for menneskeliv, må vi vise at vi er annerledes. At menneskelig lidelse angår oss, påvirker oss og leder oss til handling.

For oss er det helt åpenbart at også Norge har et ansvar for å hjelpe de ukrainske flyktningene. I likhet med Ukraina er også vi et naboland til det aggressive regimet som sitter med makten i Moskva. Selvfølgelig skal vi vise solidaritet med dem som nå betaler en så høy pris for Putins appetitt på naboers territorium.

Flyktninger er vanligvis et svært omstridt tema i norsk politikk. Slik bør det ikke være i dette tilfellet.

Det er ingen tvil om at migrasjonsbølgen fra den fattigere delen av verden reiser en rekke spørsmål. Problemene med menneskesmugling, ankerbarn og angivelig misbruk både av asylretten og av sjenerøse velferdsordninger er blant det som diskuteres. Det er nok ikke alle som legger ut på den farefulle ferden over store avstander til lands og til vanns fordi de forfølges eller undertrykkes. Mange ønsker seg - fullt forståelig - også bedre økonomiske kår i den vestlige verden.

Men ingen ting av dette er aktuelt når det gjelder flyktningstrømmen fra Ukraina. Dette er mennesker fra vårt eget nærområde og vår egen kulturkrets som er i akutt fare. De vil aller helst fortsette å bo der de bor. Men Putins krigsmaskin har likevel tvunget dem på flukt.

Vi er enig med eks-statsminister Erna Solberg som mener det er galt å sette et tall på hvor mange ukrainske flyktninger Norge skal ta imot. For ukrainerne ønsker seg tilbake til sitt hjemland så snart det er mulig uten å risikere livet. Men foreløpig er det altså altfor farlig.

Nå gjelder det å åpne grensen og hjertene for disse fortvilte menneskene. La oss si «velkommen til Norge». Eller «laskavo prosymo do Norvehiyi» som det heter på ukrainernes morsmål.