Velkommen til oss, ubeleilige barn

Ingen drømmer vel om å ta abort?

Nei, vi mennesker drømmer om å bli tatt imot og omfavnet. Vi drømmer om at det vidunderlige skal skje, at noen skal gå sammen med oss i tykt og tynt, at barna våre skal ha en god fremtid.

Jeg må tenke på ungjenta i Lars Myttings «Søsterklokkene». Hun var med i slåtten på storgarden Hekne. Mens hun raket og svettet, lå «lausungen» hennes i kanten av marka og skrek.

Innimellom hastet hun bort til ham og ga ham litt melk. Hvorfor i all verden var det ingen på gården som tok ham opp og bysset ham? Eller tok i et ekstra tak så hun kunne få mer tid med babyen sin?

Vi tror vi er kommet så mye lengre i vår tid, men har vi et mor-og-barn-vennlig samfunn? Rekordlave fødselstall (1,40 barn per kvinne i 2023) er et tydelig faresignal. Travelhet, stress og dårlig samvittighet er virkeligheten for mange småbarnsforeldre.

Å gjøre karriere og realisere seg selv er blitt en plikt. Å følge morsinstinktet og prioritere barn fremfor jobb, fremstilles som kontroversielt. Når det nesten ikke er plass i livet til planlagte barn, hva da med de uplanlagte?

Naboen er sannsynligvis like travel, og ikke alle har besteforeldre i nærheten. Ingen fra det offentlige kommer til å komme og bysse babyen din når du er utslitt. Men abort kan du få.

Kanskje de hadde gjenkjent hverandres ensomhet, rakstejenta på Hekne og hun som ligger med fremkalte rier og venter på at fosteret skal komme dødt ut.

I et essay om abort skriver den amerikanske teologiprofessoren Stanley Hauerwas at et kjernespørsmål er «hvordan vi som kristent fellesskap kan leve ut en gjestfrihet som blir et vitnesbyrd for samfunnet vi lever i. Det vil åpne opp en samtale som ellers ville vært umulig.» [Min oversettelse]

Sitatet inneholder to hovedpoeng. For det første: Hvis målet er at alle barn skal ønskes velkommen til verden, så trenger mødrene deres noen som gjør det sammen med dem: Noen som gjestfritt rydder plass i livet sitt, er en trygg havn og en heiagjeng.

Ja, og vi trenger at noen oppdrar gutta til at ekte mannfolk tar ansvar og viser omsorg. Hvor er det mer naturlig til å gjøre dette enn i kristne fellesskap og familier?

Utgangspunktet for hele vår tro er jo fortellingen om en skandaløs graviditet, og Josefs forbilledlige valg: Å bli hos Maria og barnet.

For det andre: Dersom man ønsker seg et offentlig ordskifte hvor argumenter mot abort blir allment lyttet til, er dette en nødvendig forutsetning: At noen bruker livene sine til å modellere alternativer som er bedre enn abort.

Utfordringen kan rettes til alle mennesker av god vilje. Men Hauerwas snakker spesielt til fellesskapet av oss som bekjenner oss til Jesus Kristus, han som ble sint da disiplene avviste småbarna, og senere sa: «Det dere gjorde mot et av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»

Det finnes veldig mange kristne som aldri har hørt om Hauerwas, men som praktiserer akkurat det han skriver om. Bare i mitt eget nettverk finner jeg rikelig med eksempler. Jeg ser for meg rekken av unge par som plutselig måtte håndtere en graviditet.

Flere andre jeg kjenner var definitivt ferdige med å få barn da en attpåklatt meldte sin ankomst. Noen måtte stå i det uten tryggheten i å være to. Resultatet ble mange elskede barn. Felles for de fleste foreldrene er at de hadde støttende familie og venner rundt seg.

De tilhørte miljøer hvor grunnholdningen var at barn selvfølgelig er velkommen hos oss.

Jeg må også tenke på hvor mange det faktisk er, bare i mitt nettverk, som har valgt å være beredskapshjem, fosterhjem eller avlastningsforeldre. For noen har liksom livet valgt for dem; det kom et barn inn i livet deres som trengte dem.

Menigheten hvor jeg er sokneprest, samarbeider med Bufetat; de informerer i våre sammenhenger om behovet for fosterhjem. Å praktisere gjestfrihet handler ikke bare om de barna som er på vei, men om dem som kom for fem eller femten år siden og trenger noen som vil elske dem. Der noen åpner hjem og hjerter, tror jeg sjansen øker for at andre gjør det samme.

I manges øyne er de psykisk utviklingshemmede de aller mest ubeleilige. Spørsmålet om utvidelse av retten til selvbestemt abort til uke 18 handler i stor grad om dem.

Det hender jeg hører særlig bastante tilhengere av liberalisering av abortloven på radio eller TV og tenker: Du skulle vært med på Tro og lys.

Møt noen av mine utviklingshemmede venner der: «Einar» hadde en skranten kropp og dårlig balanse. Men han var liksom gjennomlyst av kjærlighet. Bare han kom imot meg, smeltet alt mitt vonde stress.

«Asbjørn» har godt humør nok til et helt nabolag. «Karen» har de vidunderligste klemmene jeg vet om.

Og dere skulle sett «Jens» i et skuespill nå i sommer: Han gikk sånn inn i rollen som gammel disippel at da han endelig ankom himmelen, lot staven falle og kastet seg om halsen på Jesus, skjønte vi alle hva evangeliet er.

Gjennom 20 år med Tro og lys har jeg sett folk med og uten diagnoser bygge fellesskap og praktisere troen sammen, med latter og tårer og klemmer. Andre har liknende erfaringer fra tilsvarende grupper med andre navn. Der de utviklingshemmede er velkommen, er det godt å være menneske.

NRK har utført en opptelling som viser at en utvidelse til uke 18 vil få flertall i Stortinget. Jeg synes det er vanskelig å forstå at vektige innvendinger blir feid til side.

Organisasjonen Menneskeverd har laget en god oppsummering av de negative konsekvensene, inkludert at en utvidelse vil åpne for selvbestemt abort på grunnlag av kjønn.

Levd liv er vanskeligere å feie til side; levd liv med varme hjerter, tid nok til å romme det uplanlagte og ufullkomne, barne- og familievennlige fellesskap. La oss sette i gang!

Gigantisk abortbløff frå regjeringa sin mest heiderlege mann

Det Trump, Harris og Vestre har felles