Venn med pinsen?

Jeg kan forestille meg at praten gikk høyt om det de hadde opplevd. Først det totale mørke og mismotet da han døde. Så dagene med forvirring, hvor noen hevdet å ha møtt ham, ja, til og med snakket med ham. Deretter til kresendoet, da han helt ut av det blå forsvant for øynene på dem på Oljeberget, og noen vesener hevdet han skal komme tilbake på samme måte!

Wow – dette var kanskje mer en følelse av science-fiction enn action?

Vind og flammer

Så – helt plutselig hørtes lyden av en kraftig vind som fór gjennom rommet hvor de var samlet. Og det var nok flere enn én som hoppet i stolen. Og så begynte flammer å vise seg over hodene på folk, og de begynte plutselig å snakke en hel haug med fremmede språk! Ja, jeg holder fortsatt en knapp på at dette kunne vært starten på et manus til en science-fiction-film...

Dette var altså starten på fellesskapet mellom Jesu disipler og Den hellige ånd, som skulle være det helt essensielle i millioner av kristnes liv etter denne hendelsen. Denne Ånden som skulle gi kraft, styrke og frimodighet. Han skulle utløse frukt i etterfølgernes liv og gi kraft til de slitne. Skape begeistring hos de som gjennom Åndens tilstedeværelse skulle vise enda klarer hvem Jesus er og så videre.

Gjennom nådegavene skulle han oppbygge etterfølgerne og tale inn i deres situasjon.

Spennende og skremmende

Ja, dette kunne utbroderes langt og lenge. Men jeg skal hoppe raskt fram til vår egen tid, eller la meg si min tid, og dette med nådegavebruk og tungetale.

Det skal ikke stikkes under en stol at aktiv nådegavebruk i menigheten, kanskje spesielt tungetalen, har «skremt vannet» av noen hver. Som guttunge hoppet jeg i stolen mer enn en gang når noen kraftige lunger og stemmebånd tro til med full kraft i et møte. Men jeg kan ikke si jeg sitter igjen med minner av frykt eller redsel. Skvatt – ja det gjorde jeg, men dette var spennende også!

Så har årene gått og for oss som har vokst opp i forsamlinger og menigheter som har vært venner av pinsen, har dette vært en del av «liturgien» i møtene våre, i alle fall fram til de siste åra ... For det har skjedd en drastisk endring med tanke på nådegavene.

Gradvis, må vi vel kunne si, har aktiv nådegavebruk i forsamlingene blitt mer og mer borte. Kanskje skyldes dette misbruk og overforbruk, som har gjort at vi rett og slett har følt oss ubekvemme og flaue overfor møtefremmede? Og jeg tror vi alle kan være enige i at det har skjedd mye uviselig opp igjennom årene i forbindelse med nådegaver i møtene våre.

I motsatt grøft

Men nå har nådegavebruken blitt henvist til lukkede rom. En periode kunne de som eventuelt hadde en tungetale, tydning eller profeti, gå fram til møteleder og be om lov til å frambære dette. Mens vi de siste årene har tatt det dit hvor bruken av disse skal inn i smågrupper, mindre fellesskap hvor kun troende samles osv. Så blir spørsmålet da om gavene virkelig er i bruk i disse grupperommene, da?

Det er da jeg lurer på om vi har gått i grøfta på den andre siden. Fra å være «fritt fram» til fullstendig å «skjules». Jeg undres på om vi har en generasjon unge blant oss som aldri har opplevd nådegavebruk i praksis. Det tenker jeg er et tap for dem!

Dette spontane, skapt av begeistring over det man hører forkynt eller proklamert i lovsangen, har vi stuet det bort på grunn av uvettig bruk? Har vi gått fra å være venner av pinsen til å bli, i beste fall, skeptikere?

Iblant skammer jeg meg!

Pinsen står for døren, og jeg tror vi bør tenke igjennom om vi fortsatt er venner av Pinsen eller om dette dramatiske som skjedde for snart to tusen år siden har kommet dit at venner av pinsen ikke lenger er fullt så begeistret for det som skjedde. Jeg bare spør!