Vennlighet fra fremmede

Flyplassen var temmelig tom. Vi som skulle avsted med flyet midt på dagen holdt passelig avstand. Jeg stilte meg opp i en kafékø og tastet i vei på e-post på mobilen. På et eller annet vis snirklet køen seg forbi meg.

Da jeg gløttet opp fra jobbmailen skjønte jeg at jeg stod utenfor køen nå. Denne kaffen kom jeg jo ikke til å rekke å få kjøpt. Jeg tok et steg til siden for å gå. Kvinnen foran meg i køen sa plutselig:

«Du var egentlig foran meg.»

Og kvinnen foran henne igjen vinket meg fram.

«Du var før meg også».

Disse to med blå munnbind hadde jeg aldri sett før. For meg var de helt ukjente. Men denne lille vennligheten fra to fremmede satte min reise på rett kurs. Jeg hadde ikke reist med fly på lenge. En slags uro, en nervøsitet hadde plaget meg allerede fra morgenen av.

Jeg skjønte plutselig at det å kjøpe meg en kaffe var et forsøk på å skape normalitet i en reisesituasjon som siden 12 mars i fjor var blitt forunderlig ukjent. Kaffen var dermed mer enn «en kaffe» denne formiddagen for meg.

Men nå fikk jeg kaffen min og en hyggelig småprat på kjøpet.

På engelsk er vennlighet fra fremmede et eget utrykk: «the kindness of strangers». I dette ligger det mer enn bare en nøytral beskrivelse. Utrykket rommer også en slags fin forundring over at man kan møte vennlighet der man minst venter det, fra de fremmede, de man ikke kjenner, de man ikke har en relasjon til.

Vennlighet fra fremmede snudde min dag til noe bedre. Noen ganger endrer slik vennlighet også liv.

I romanen «Jack» som kom ut i fjor er det en liten episode som illustrerer dette. «Jack» er foreløpig siste bok i et interessant romanunivers skrevet av den amerikanske samtidsforfatteren Marilynne Robinson. De siste tjue årene har hun forfattet fire romaner knyttet til kristen tro og liv i to familier i USA i 1950 årene. Robinson vant Pulitzer prisen for den første boken «Gilead» som kom i 2004.

I den siste av disse romanene møter hovedpersonen, Jack, en kvinne på gaten en regnværsdag. Han har paraply og kvinnen, Della, har armene fulle av papirer og skolebøker som et vindkast river fra henne.

Jack krysser gaten, gir henne paraplyen og samler opp de våte papirene for henne. Slik begynner et kjærlighetsforhold som utmeisles gjennom boken, et radikalt og ulovlig kjærlighetsforhold som påvirker begges familier og liv i stor grad.

Denne boken og de andre tre bøkene er utforskninger av fire personers liv fra deres synspunkt.

Jeg tror jeg festet meg ved vennligheten på flyplassen og regnværsepisoden i «Jack» fordi vennlighet, i all sin mildhet, er faktisk sprengkraft.

Vennlighet sprenger vekk usikkerhet, river ned murer og skaper kjærlighet i relasjoner.

Vennlighet kan være første byggestein i et vennskap eller ekteskap.

Vennlighet er kraftfullt, det skaper mye mer enn øyeblikksglede.

Bibelen er entydig med hensyn til hvordan vi skal forholde oss til vennlighet: «La alle mennesker få merke at dere er vennlige» står det i Paulus sitt brev til Filipperne (Fil, 4, 5).

Nå er verden på en felles reise gjennom en pandemi. I Norge har vi vært sammen på denne reisen siden 12 mars i fjor da Covid19-hensyn gjorde at myndighetene stengte ned landet for første gang.

Vi tror vi ser enden på den reisen nå. Mange av oss har trodd vi var framme i sommer. Vi håper i hvert fall på en annen høst enn i fjor.

Vaksinetallene og antall innleggelser viser at vi er på rett vei i Norge per nå. Men smittetallene som stiger og de anekdotiske fortellingene om langvarig syke og advarsler fra ulike eksperter skaper uro.

Vi er fortsatt underveis på en for oss ukjent reise sammen. Og kanskje er det høsten 2021 at vi virkelig trenger å finne fram vennligheten. Og la alle merke den. Også de fremmede.