Verden er et rart sted

«No news is good news» (ingen nyheter er gode nyheter). Rishi Sunak har tatt over stafettpinnen i Storbritannia, og vi har ikke hørt et pip derfra siden han tok over for vel 40 dager siden. Hvorfor? Antakelig fordi han er i ferd med å få til noe.

Om kommunepolitikerne og skolens ledelse i en viss vestlandsbygd hadde latt det kristne skolelaget fått et rom innendørs ville vi aldri hørt et pip derfra heller. Fordi det ville vært helt uinteressant. Det er bare dramatiske og især dårlige nyheter som selger.

Vi så det under Trumps fire skandalepregede år, der den ene løgnen og skandalen avløste den andre. Det solgte. Min onkel, som var prest, skrev i sine konfirmanters NTer: «Ikke en dag uten en linje.» Redaksjonenes vri på dette var: «Ikke en dag uten en Trump.»

Biden, stakkar, har ingen større skandale enn at han snublet i flytrappa, akkurat som kong Charles 3. gikk i fistel og øste edder og galle over en sprutende fyllepenn; det tror journalistene tydeligvis vi vil ha, og derfor går begge kuttene viralt på repeat.

USA-ekspert Eirik Løkke sa på Dagsrevyen 28.4.2021, snaue 100 dager etter at Biden overtok, at han har gjort det veldig godt. Han har vært ganske lavmælt sammenlignet med forgjengeren, og lagt ut mye politikk i det stille som har vært til dels veldig populært blant veldig mange. Han har levert bedre enn det han lovte – et gammelt politisk triks, og heller love mindre og levere mer. Han har håndtert korona-situasjonen veldig bra med å overprestere på lovnadene, 200 millioner vaksiner på de første 100 dagene. Slikt selger ikke. Å stole på at vestlige valg ikke er stjålet, selger heller ikke.

Hver gang jeg er på nærbutikken ser jeg forsidene på VG, Dagbladet og Aftenposten like ved kassa. Dagbladet har i lang tid uten unntak hatt bilde/tekst av råskinnet Putin på alle forsider. Er analysen over riktig, må det være vanskelig å få endene til å møtes i VG om han også figurerer der alle dagene jeg ikke er innom.

Hvorfor ikke heller alle de som ikke orket å la være å hjelpe; som hev seg i biler og busser, som brettet opp ermer ved suppestasjoner, som åpnet sine hjem, og gjorde det lille de kunne for Ukrainas krigsherjede befolkning?

Hvorfor pryder ikke redaksjonene forsidene med Halvard Hasseløy istedenfor ødeleggeren Putin? Han som med sin hjelpeorganisasjon Open Heart i en årrekke har kjørt trailer på trailer til Ukraina, og som stadig, midt i krigens redsler kjører trailerne til Ukraina fylt med både livsnødvendig hjelp av varmt tøy, mat og medisiner og andre oppmuntringer? Gitt i kjærlighet av norske medmennesker.

Den ultimate godhet og selvoppofrelse selger ikke. Dessuten; han er jo en kristen, som ikke bare gir ukrainerne «maten de må ha for å leve, eller klærne som kroppen trenger», men evangeliet de trenger for å leve evig. Å prøve og selge det i en verden som ligger i det onde, er ikke lett.

Nok en gang hyller politikere, militæret og kirkeledere norsk pinseprofil i Ukraina

Mediene prøver å være mennesker til lags. Og til en viss grad har jo pressen og media rett når de overfokuserer på det onde. For det onde må jo appellere til noe i mennesket; ellers hadde vi vel reist oss i et unisont «Gi oss de gode nyhetene»-kor. Eller boikottet Dagbladets siste nytt om Putins tanker på forsiden.

Det må jo være noe som pirres i menneskets sjel når vi ikke gjør det. Rett og slett fordi vi vil ha det onde; vi er tilvent og vil sjokkeres; det tilfredsstiller det onde i oss. Vel å merke så lenge våre radarer er slik innstilt.

Det er nok flere enn meg som aldri har lest en krimbok etter gjenfødelsen. Både fordi det er nok ondskap i verden fra før om vi ikke også skulle fore våre sjeler med enda mer av samme slag. Men aller mest fordi den 2000 år gamle «påskekrimmen» fra Golgata ga oss en nyinnstilt radar, som søker det gode, det oppbyggelige, det rettferdige.

Utmerkelse til norsk pinseprofil fra militæret i Ukraina

Selvfølgelig kalles det folkeopplysning at vi den ene uken leser at Putin er ferdig til jul, mens vi så neste uke blir forelagt det Hågen Karlsen og Palle Ydstebø har sagt siden dag én, at dette blir en langvarig krig.

Spørsmålet er om det er fordekt folkeopplysning; egentlig bare skremselsjournalistikk? For hva sitter vi igjen med etter å ha blitt bombardert med gjengangere som «usikkerhet», «dramatiske konsekvenser» og «hovedbekymringer»? Tomhet, tristhet, indignasjon.

Vel, vi kan be, støtte økonomisk og noen gjør mer enn det. Men frustrasjonen ligger nær; især frykten for hva mer som kommer, stikk i strid med Mesterens egne ord: «Vær ikke bekymret for morgendagen.»

En ting er jeg helt sikker på: Gud håndplukker foreldre til slike barn

Mens de dårlige nyhetene nedbygger oss, selger ikke de oppbyggelige. Det er derfor Rishi Sunak, Joe Biden og skolelaget vestpå, som etter medietrykket kom innomhus, får være i fred for media.

Verden er absolutt et underlig sted. Men den kristne pressen har et ansvar for å løfte det gode, som Rom 12,2 sier det: «Og la dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans behag, det fullkomne.»