Verden må gripe inn i Syria
Resten av verden har et moralsk ansvar for å få slutten på lidelsen til sivilbefolkningen i Syria.
Verdens stormakter sitter på gjerdet og venter, mens sivilbefolkningen i Syria lider i den brutale borgerkrigen. Nå må verdenssamfunnet på banen.
Denne uken kom påstanden om at det sittende regimet med president Bashar al-Assad i spissen har brukt kjemiske våpen mot egen befolkning, med det resultatet at opp mot 1.300 har mistet livet i disse kampene.
Informasjonen kommer fra landets opposisjon, men foreløpig er reaksjonene avventende. Man har ikke sikre beviser for at det virkelig har vært et gassangrep eller for hvem som står bak. Det som imidlertid er sikkert, er at regjeringsstyrkene har tilgang på kjemiske våpen.
Det er ikke uproblematisk å støtte opprørerne i Syria. Hvilket regime som står klar til å ta over om Assad mister makten, er høyst usikkert. Opprørsstyrkene har i dag delvis støtte av ekstreme militante muslimske bevegelser. Det er problematisk for verdenssamfunnet å hjelpe disse til å få en maktposisjon i Syria. USA har fortsatt militæraksjonen i Libya friskt i minne, og nøler med å gå inn alene i Syria.
Men det må skje noe. Situasjonen for sivilbefolkningen i landet er helt uholdbar. Signalene fra militære ledere i nabolandet Israel er at man må forvente at det blir en langvarig militær konflikt. I et møte med FNs generalsekretær Ban Ki-moon advarte Israels forsvarsminister Moshe Ya'alon mot det han fryktet ville bli en langvarig konflikt.
Med et sikkerhetsråd i FN som er splittet ved at russerne støtter Assad og resten av rådet støtter opprørerne, er det en fare for at konflikten får globale perspektiver.
Når dét er sagt blir det også feil å si at det er to parter i konflikten. Barack Obamas øverste militære rådgiver, general Martin Dempsey skal ha understreket at det finnes mange parter i konflikten, og selv om landet har kapasitet til å sette Syrias flyvåpen ut av spill, er det ikke i USAs interesse å gi makt til disse gruppene.
Problemet er at mens verdenssamfunnet sitter på gjerdet, lider befolkningen. Situasjonen inne i Syria er så brutal at det knapt er journalister som tør reise inn, og informasjonen som kommer ut kommer gjerne fra en av partene.
Vi mener at det er problematisk for verdenssamfunnet å støtte ekstreme militante grupper for å få slutt på konflikten. Men det betyr ikke at Norge, FN, verdenssamfunnet og stormaktene skal sitte stille og se på det som skjer.
Resten av verden har et moralsk ansvar til å få slutt på lidelsene til sivilbefolkningen.
Først av alt må våpeninspektørene som allerede er på plass få klarhet i om det virkelig brukes kjemiske våpen.
Deretter må det sikres at humanitære hjelpetiltak kommer frem, både til befolkningen i Syria og til flyktningene som har rømt til naboland i regionen.
Vi støtter Jan Egeland i Flyktninghjelpen når han etterlyser at verdenssamfunnet burde mangedoble innsatsen i Syria.
Det må legges et sterkt internasjonalt press mot Assad og mot opprørslederne til å få på plass humanitære korridorer. Verdenssamfunnets fokus må være å hjelpe den lidende sivilbefolkningen, ikke å hjelpe militante islamister til makten.