Verden skriker etter en klima­leder

På klimatoppmøtet i Madrid tok Norge til orde for at andre land må øke sine klimamål. Men hvorfor løfter ikke Norge egne klimamål og går foran i en koalisjon av ansvarlige land?

Nesten 200 land var før jul samlet for å prøve å komme nærmere målet om å bremse den globale oppvarmingen og klimakrisen. Resultatet ble midlest talt skuffende. Nå trengs det at ansvarlige enkeltland går foran.

Mennesker i fattige land rammes aller hardest av klimaendringene, enda de har bidratt minst til problemet. De er nødt til å forberede seg på mer tørke, flom og ekstremvær. Dette koster penger, og vi i Kirkens Nødhjelp har lenge vært tydelige på at det er de rike landene som bør ta regningen.

Vi har i lang tid jobbet for å gjøre norsk politikk mer klimavennlig. Vi har hatt flere underskriftskampanjer som viser at det er mange som støtter fattige lands krav om en rettferdig klimaavtale.

Mens verdens rikeste land historisk har sluppet ut mest klimagasser, er det de fattigste på vår klode som sitter igjen med Svarteper. Oppvarmingen av kloden gjør at været blir mer ekstremt. Havstigning, mer langvarig tørke og hyppigere flommer kan gjøre det vanskelig å leve av jorda, slik mange gjør i utviklingsland.

Parisavtalen sier at verdens land skal sette seg nye klimamål og melde dem inn til FN. Dette var et viktig tema på toppmøtet. Dessverre ble det tydeligere enn noen gang hvor stor motvilje som finnes blant mange statsledere mot økte klimaambisjoner.

Erna Solberg valgte også å fokusere på dette i sin tale, og hun sa fortjenestefullt at nå må land melde inn økte mål.

Paradokset er da at Norge ikke har meldt inn et mål selv. Før regjeringen gjør det, ønsker de å vente på at EU setter sitt mål, for så å melde inn et nytt norsk klimamål i tråd med hva EU melder inn.

Dette undergraver en av de viktigste mekanismene i Parisavtalen. Avtalen fra Paris legger nemlig opp til at land skal løfte hverandre opp ved å stadig sette seg høyere klimamål. Dette vil igjen øke presset på at mindre villige land vil måtte gjøre det samme.

Det faktum at Norge nå peker på EU og sier seg uvillig til å gjøre noe med mindre EU gjør det først. Slik er Norge med på å sparke bein under denne ­prosessen.

I tillegg har FN satt en tidsfrist. Innen 9. februar skal alle landene ha meldt inn sine mål. Vi vet allerede nå at EU ikke kommer til å klare å overholde denne fristen. Og hva skjer da med Norge?

Kommer vi også til å bryte tidsfristen bare fordi EU gjør det? Eller kommer Norge til å gå foran i klimakampen ved å sette seg et mål innen fristen, et mål som er i tråd med Parisavtalens målsettinger?

Det vi forventer at regjeringen gjør, er å samle alle gode krefter som ønsker å ta lederskap. Norge burde ta initiativ til å samle de landene som ønsker å holde FNs frist, og allerede nå si at Norge kommer til å øke vårt klimamål i tråd med målet om å holde den globale oppvarmingen til 1,5 grader.

På den måten vil Norge kunne legge press på EU, og gi støtte til de mest progressive landene innad i unionen som jobber for et ambisiøst mål.

For er det én ting toppmøtet i Madrid lærte oss, så er det at ­verden skriker etter en klima­leder.

Vi har ikke tid til å la de minst ansvarlige landene ta ­lederskapet.