Verdens største minoritet

15 prosent av verdens befolkning. Statistisk betyr det to til tre barn i hvert klasserom. Det er jenta som må anstrenge seg dobbelt så mye som de andre for å være med på sisten i skolegården. Det er kollegaen som må sitte riktig plassert i rommet for å høre alt som blir sagt i møter. Det er han i rullestol som jobber på IT-helpdesken.

Personer med funksjonsnedsettelse er sykepleiere, snekkere og statsråder, studenter og lærere, jurister og artister, foreldre og barn, kristne og muslimer, heterofile og homofile.

Mange steder i verden er personer med funksjonsnedsettelser marginaliserte. De får aldri muligheten til å bli studenter, snekkere eller statsråder. De gjemmes bort. De er usynlige. De havner bakerst i alle køer. Eller, de får ikke engang stille seg i køen.

Av de 1,2 milliarder menneskene med funksjonsnedsettelser bor 80 prosent i utviklingsland, i land hvor Norge bidrar med bistand. I mange av disse landene utsettes mennesker med funksjonsnedsettelser for diskriminering, stigmatisering, trakassering og ekskludering. Hverdagen er fylt med barrierer som hindrer dem i å delta i samfunnet på lik linje med andre.

På verdensbasis viser statistikken at personer med nedsatt funksjonsevne er fattigere og har dårligere tilgang til helsetjenester, utdanning og arbeidsmarkedet enn resten av befolkningen. De er også mer utsatt for vold og seksuell utnyttelse. 

Alt dette forsterkes om du tilhører en annen utsatt gruppe, om du for eksempel er jente, skeiv, flyktning eller tilhører et undertrykt urfolk i tillegg. I møte med dagens mange alvorlige kriser, som naturkatastrofer, matmangel, smittsomme sykdommer, krig og konflikt, er personer med nedsatt funksjonsevne enda mer sårbare.

Det er vanskeligere å flykte fra flom, evakuere fra krig eller skaffe mat under en sultkatastrofe om man er blind, sitter i rullestol eller har Downs syndrom. Likevel er mennesker med funksjonsnedsettelser en gruppe vi ofte glemmer når vi snakker om disse krisene.

Kriser bidrar også til at flere får funksjonsnedsettelser. Krig, konflikt og ekstremvær påfører mennesker varige mén. Og kronisk underernæring skader barns utvikling, både fysisk og kognitivt. 

Det er opplagt at norsk bistand skal bidra til at personer med nedsatt funksjonsevne blir inkludert og at deres rettigheter styrkes.

Her i Norge har det lenge vært bred enighet om å inkludere personer med nedsatt funksjonsevne i samfunnet vårt, i helsevesenet, skolen, arbeidslivet og på fritiden. Og vi har kommet et godt stykke på vei, sammenlignet med mange andre land.

Internasjonalt er det også bred støtte til ideen om inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne. Både bærekraftsmålene, selve veikartet for global utvikling med sitt urokkelige prinsipp om at «ingen skal utelates», og FN-konvensjonen for personer med nedsatt funksjonsevne har fått stor global oppslutning. Så gjelder det å omsette ord til handling.

Inkludering handler ikke bare om likeverd og at alle mennesker bør ha like rettigheter og muligheter. Det handler også om en erkjennelse av at inkludering og mangfold skaper bedre samfunn for alle. Det handler om å nyttiggjøre seg av viktige ressurser i samfunnet.

Forskning viser nemlig at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å legge til rette for inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i utdanning og arbeidsliv.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) har estimert at om sysselsettingsgraden blant personer med nedsatt funksjonsevne heves til nivået for personer uten nedsatt funksjonsevne, vil dette bidra til en økning i bruttonasjonalprodukt (BNP) på mellom 3 og 7 prosent.

Personer med funksjonsnedsettelser er konsumenter av varer og tjenester. Og med litt tilrettelegging kan de også være store bidragsytere i samfunnsmaskineriet. Om det ikke anerkjennes, kaster man bort store muligheter til å ekspandere markeder og bidra til økonomisk og samfunnsmessig verdiskaping.

– Budsjettene vokser, kontrollen med norsk bistand holder ikke følge

Dette er viktige perspektiv som må ligge til grunn for Norads arbeid.

Men selv med omforente mål og gode argumenter for inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne, har vi fortsatt en vei å gå. En fersk evaluering viser at vi ikke har vært gode nok til å inkludere personer med nedsatt funksjonsevne i norsk utviklingssamarbeid.

Norsk bistand skal nå bli bedre på å inkludere alle. Og vi er i gang.

I februar i år la regjeringen fram en ny strategi med ambisiøse mål for å styrke innsatsen for inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i bistanden. Norad skal bidra til at målene i strategien nås og legger i disse dager fram en implementeringsplan.

Norad skal bidra til å fjerne barrierer som hindrer personer med nedsatt funksjonsevne fra å delta aktivt i sine samfunn. Vi vil søke kunnskap og lytte til erfaringer for å få dette til. Vi skal jobbe systematisk for at alle bistandens sektorer skal ha en inkluderende tilnærming – enten det dreier seg om klimatilpasning, matsikkerhet, utdanning eller seksuelle rettigheter.

Bistandskutt – katastrofalt eller nødvendig?

Vi skal for eksempel sikre at informasjon om prevensjon også gjøres tilgjengelig for de som er blinde; at landbruksprogrammer er utformet slik at bonden som tråkket på en landmine og mistet et bein, også kan delta – og at planer for klimatilpasning blir laget i samarbeid med personer med nedsatt funksjonsevne.

Et inkluderende samfunn er et bedre samfunn for alle. Og inkluderende bistand er bedre og mer effektiv bistand.

Dette er et viktig budskap, ikke bare 3. desember, på den internasjonale dagen for personer med nedsatt funksjonsevne; det er et viktig budskap hver dag hele året. For inkludering er ferskvare. Vi kan ikke komme tilbake 3. desember neste år, slå oss på brystet og si at vi støttet et bra prosjekt: «Det varte ett år, var en suksess – nå er jobben gjort».

Inkludering må jobbes med kontinuerlig i alt vi gjør.