Verdi og geografi skiller KrFs nye nestlederkandidater

Dette skillet anbefales KrF-ere i landet å reflektere over før de velger sin nye nestleder og nytt sentralstyre. Jorunn Lossius og Ida Røse er to markant forskjellige politikere. KrF har for tiden kritisk lav oppslutning og mangler lederskikkelser som skaper engasjement for verdipolitikk blant velgerne. Derfor setter vi fokus på dette nå.

Hva tenker vi om den lave oppslutningen på 3,3 prosent?

For det første, på snittmålinger ligger partiet stabilt under sperregrensen med 3,3 prosent. For det andre kommuniseres ikke partiets unike politikk fra sentrale politikere.

Det er en faktabasert måte å se utviklingen på, og det er å se hvordan KrF har beveget seg i forhold til Senterpartiet på målinger. Historisk når Senterpartiet har hatt en økning, har KrF sin opprusting alltid fulgt etter og iblant gått forbi.

I en grundig kommentar fra 2021 dokumenterer journalist Andreas Masvie i Minerva med grafer og historikk at KrFs oppslutning henger sammen med Sps oppturer og nedturer.

Nå, et og et halvt år etterpå, ser vi Senterpartiet i fritt fall. Fra 13,5 prosent i valget i 2021, til snittmålinger med mer enn halvert oppslutning. Den historiske effekten som tidligere har fulgt Senterpartiets vekst og skyllet velgere over til KrF, den effekten har uteblitt fullstendig. Det virker ikke som om noen flytter sin stemme fra Senterpartiet til KrF. Dette er en god grunn til bekymring.

Hvorfor? Masvie satte en forutsetning for KrF-vekst etter Sps forventede fall:

«KrF har latt seg lettere passivt tilpasse en kultur som egentlig er partiet fremmed; partiet har derfor fremstått svakt, uten ryggrad, ute av stand til å føre en god og troverdig kritikk mot denne kulturen. Slik har man trådt inn i Hareides paradoks: likt av alle, men uten velgere. Lærdommen er altså heller å akseptere Vedums hestehandel: mislikt av skravleklassen, men med mange velgere.»

Når omstendighetene til et verdiparti i opposisjon ligger så til de grader til rette for å plukke velgere fra Senterpartiet, uten at det skjer, kan det tyde på at noe grunnleggende i partiet er galt.

Hvorfor frontes ikke KrFs kjernesaker på en tydelig måte?

Hva definerer en god politiker? Lee Hamilton beskriver at en god politiker må være ærlig, ambisiøs, være energisk og kunne snakke med hvem som helst, hvor som helst og der gjøre sin politikk relevant.

Hvordan aktualiserer så sentralstyremedlemmer partiets politikk og prinsipper, det som gjør at KrF er ulik alle andre parti? Det er i hovedsak tre plattformer politikere kan kommunisere hva de er opptatt av og kjemper for: sosiale medier, aviser og TV.

For KrFs sentralstyre har halvparten av de åtte representantene aldri skrevet om KrFs kjerneverdier på sosiale medier. Ord som abort eller kristne verdier er ikke nevnt. Ikke én gang er deres syn på ekteskapet og kjernefamilien i forhold til å feire Pride og normoppløsning kommet fram.

Siden Facebook ble etablert for 15 år siden har halvparten av sentralstyret i KrF ikke skrevet på sine egne sider i Norges største sosiale medium, om det som gjør KrF til et verdiparti. Det fremkommer heller ikke i leserinnlegg. Partilinjen i verdispørsmål er blitt taushet og tausheten har forplantet seg nedover i organisasjonen. Dette gir også god grunn til bekymring.

Er ny nestleder redningen?

I VG forrige uke kunne vi lese at Ida Røse fra Viken vil konkurrere mot Jorunn Lossius fra Agder om å bli ny nestleder med disse ordene:

– Jorunn og jeg har vært enig i mye, men hun er kanskje litt mer konservativ enn meg i enkelte spørsmål. Det er opp til partiet å velge hvilken linje man ønsker, og som nestleder vil jeg stå på partilinjen, sier Røse til VG.

Partilinjen i dag er altså taushet, og mindre fokus på det som gjør KrF unikt. På sitt svar til landets største avis, må Røse tåle kritikk. Det er ikke «litt» forskjell på de to kandidatene.

Lossius har frontet KrFs abort-standpunkt i knalltøffe debatter på talerstoler, på sosiale medier og i aviser. Mens Røse som tidligere leder for KrFs ungdomsparti, fikk organisasjonens flertall til å vedta at partiet skulle være for 12 ukers selvbestemt abort.

Dette er ikke «litt mer konservativ», som Røse sier. I Aftenposten kan vi lese som vikar-statsråd; «Standpunktene hennes i tradisjonelt kontroversielle KrF-saker gjorde at hun også skilte seg ut i partiets historie.» Dette er to veldig ulike profiler som hevder seg som nestlederkandidater.

Verdispørsmål, kulturendring og kristen virkelighetsforståelse er kjernen i partiets politikk og gjør at KrF ansees av velgerne som et unikt og relevant sentrumsparti. Dette vises i at vi har sakseierskap som familieparti og verdiparti.

Fra KrFs prinsipprogram står det tydelig at våre verdier og prinsipper er uforanderlige og de står fast over tid fordi de bygger på Bibelen. Skal vi ikke fastholde på disse og kommunisere partiets syn?

Gjør vi ikke det, bryter vi med prinsippene om hva gode politikere er; de må kunne snakke med hvem som helst, hvor som helst og der gjøre vår politikk relevant.

Men dette har ikke vært gjort tilstrekkelig fra sentralstyret over tid. Og nestlederkandidat Røse varsler at hun legger seg på partilinjen.

En partilinje som vil bli likt av alle, men uten velgere. Mens oppskriften er å våge å fronte partiets unike politikk, som betyr å bli mislikt av skravleklassen, men som gir mange velgere, ifølge Masvies analyse.

KrF bør velge nestleder og sentralstyremedlemmer ikke ut ifra geografi, men først og fremst ut fra deres verdisyn, gjennomslagskraft og evne til å fange folks oppmerksomhet som gjør KrF aktuelt igjen. Jorunn Lossius er en nestlederkandidat som oppfyller disse kriteriene.