Verdidokumenter, tilsettingsfrihet og slingringsmonn
Skal et verdidokument ha betydning, utover å være et ideologisk «markeringspunkt», må dokumentet til stadighet tas opp fra skuffen og «holdes varmt». Det må analyseres, diskuteres – ja, endog kritiseres.
Skal et demokrati fungere, er man avhengig av at minoriteters rettigheter også blir ivaretatt. Kristne institusjoner må derfor ha rett til å kunne kreve en tilslutning til sitt tros- og verdigrunnlag ved ansettelse. Hovedlinjene i norsk utdanningspolitikk har anerkjent dette ut fra sentrale menneskerettighetskonvensjoner.
Samtidig erkjennes det et visst slingringsmonn. Informasjonsleder Espen Ottesen sier i Dagen (23.07) at alle ansatte ikke nødvendigvis deler alle NLMs synspunkter.
Annonse
Han har rett. I praksis har en ved enkelte NLM-skoler ansatt både ikke-troende lærere og lærere med et annet konfesjonelt ståsted enn det lutherske. En har med andre ord lærere som er grunnleggende uenige i NLMs basis og formål, slik det er uttrykt i Verdidokumentet.
Et konfesjonelt ståsted innebærer en helhetsforståelse av den kristne tro og trostilegnelse og kan neppe anses for å være læremessige adiafora-spørsmål. Ved å foreta ansettelser som i stor grad åpner opp for et personlig skjønn, og hvor kriteriene for hvordan dette slingringsmonnet skal utøves ikke er avklart, står en raskt overfor utfordringer.
Er det for eksempel gitt at et alternativt trosgrunnlag og konfesjonelt ståsted er av mindre betydning enn hvem man bor sammen med?
Alle virksomheter, enten de er kristne eller ikke, opererer ut fra et verdigrunnlag, enten det er skriftlig definert og dokumentert eller bare eksisterer i bedriftskulturen. Men enighet om verdigrunnlag er ikke det samme som ensretting.
Skal et verdidokument ha betydning, utover å være et ideologisk «markeringspunkt», må dokumentet til stadighet tas opp fra skuffen og «holdes varmt». Det må analyseres, diskuteres – ja, endog kritiseres. Bare slik kan et verdidokument forholde seg til virkeligheten.
Dersom skjønnet i fortolkningen av verdidokumentets slingringsmonn skal avgjøres ved den enkelte institusjon eller av den enkelte rektor, bør man spørre seg om verdidokumentet heller burde utarbeides lokalt enn sentralt. Slik kan alle, både ansatte, elever og andre berørte parter få komme med innspill til samtalen om institusjonens verdiståsted og hvordan dette skal omsettes i praksis.
På den måten kan verdidokument også bli enda mer konkret og i sterkere grad relatert til institusjonens primæroppgaver.
Verdidokumenter kan utformes på forskjellige måter, ha ulik normativ kraft og språkføringen kan indikere hvem som «eier» dokumentet. NLA og Gimlekollens dokumenter fra henholdsvis 2008 og 2005 har en mer positiv språkføring enn NLMs, som har et mer formalistisk og kasuistisk preg.
Annonse
NLMs verdidokument har en noe bestemmende tone, mens NLAs dokument har, etter mitt syn, ingen egentlig normativ kraft, fordi dokumentet er ment som en ramme for selve ansattelsessamtalen. Dersom verdidokumentet bare utgjør en ramme for samtalen, kan man spørre seg om hvor forpliktende dokumentet i virkeligheten er. Ansettelsen vil i stor grad bygge på skjønn og gjensidig personlig tillit, og det vil være lite å slå i bordet om en senere skulle havne i en eventuell konflikt.
Det spørsmålet som ikke er tilstrekkelig avklart etter sommerens mediedebatt er hvilken formell karakter disse verdidokumentene har for selve ansettelsesforholdet, hvordan slingringsmonnet innenfor dem tolkes og hvem som definerer dette og til sist hvilken betydning disse dokumentene har for kristne høyskolers daglige virke med undervisning og forskning.
Alle tre dokumentene definerer det lutherske trosgrunnlaget som bestemmende for høyskolenes virksomhet, og NLAs dokument understreker endog at ansatte skal styrke bekjennelsens betydning i samfunnet og lærere kan sies opp dersom de «formidler en lære som er i strid med NLAs grunnleggende basisparagraf.»
Hvordan kan man kreve at ansatte innenfor områder som journalistikk, interkulturell forståelse, pedagogikk, økonomi og musikk skal bidra til å styrke den lutherske bekjennelses plass i samfunnet?
Og dersom man åpner opp for at de konfesjonelle aspekter er av mindre betydning, ja, hvem har bestemt at dette betyr mindre enn for eksempel etiske spørsmål? Denne verdimessige spagaten blir enda mer krevende å håndtere hvis man også ansetter ikke-lutherske fagpersoner til å undervise i teologiske fag. Spørsmålet er da egentlig hvor styrende slike verdidokumenter egentlig er for høyskolens virksomhet i det hele tatt.
Mer debatt: Her er de siste 100 publiserte meningsinnleggene i Dagen
Les også:
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Annonse
