Verdier på et foster
Da er vi tilbake til åpningsspørsmålet: Blir fosterets ukrenkelige verdi fra unnfangelsen borte i debatten? Det er jo ingen prinsipiell forskjell på en tidlig og en sen abort?
I 1997 startet jeg og noen venner organisasjonen «Ungdom mot abort nå» (UMAN) som etter hvert ble hetende «Ungdommens menneskeverdallianse i Norge». Det som engasjerte oss mest – og gjør det fremdeles – var den store uretten som ligger bak at mennesket er rettsløst i de 12 første ukene av livet. Blir perspektivet om livsvern fra unnfangelsen borte i debatten om senabortene?
Spørsmålet er relevant fordi Menneskeverd engasjerer seg kraftig mot en utvidelse av abortgrensen. Debatten ble startet av Unge Venstre-leder, Sondre Hansmark, som i Vårt Land 24. august argumenterte for at grensen for selvbestemt abort bør dobles til 24 uker. Hansmark ønsker å «harmonisere» vårt regelverk med land som Nederland og Storbritannia som har fri abort til henholdsvis 21 og 24 uker. AUF vil sannsynligvis gå inn for å fjerne nemndsystemet og gå inn for 18-ukers grense på landsmøtet i oktober, og Frp har tidligere i år gått inn for det samme.
Annonse
Ungdomspartienes ønske om liberalisering opprører mange i ulike partier og har møtt stor motstand. Alle riksavisene, bortsett fra Dagbladet, har vært ensidig negative til å endre abortloven. VG skriver på lederplass 29. august: «Å åpne for selvbestemt abort frem til uke 24, som Unge Venstres leder gjør, er intet mindre enn makabert. Det forstår enhver voksen kvinne og mann som har sett et ultralydbilde av et foster i uke 24. Dette er barn som har mulighet til å overleve utenfor mors liv.»
Tilsvarende forteller professor i barnesykdommer, Ola Didrik Saugstad, i Aftenposten om en henvendelse fra en jordmor: «Vi hadde for ikke lenge siden en såkalt «18-uker» som gispet i nesten en time. Brutalt og uvettig! De som er for en liberalisering kan selv få sitte med barnet på fanget, gi trøst og støtte til det slutter å gispe og puste. Dette er den aller verste delen av det å være jordmor og lojal mot systemet.»
En tidligere gynekolog kunne fortelle meg at 12-ukersgrensen for abort i sin tid først og fremst var begrunnet kirurgisk. Utskraping ved et kirurgisk inngrep kan bare utføres inntil uke 12; etter dette måtte man benytte medikamentell abort (abortpille). Samtidig er nemndsystemet begrunnet ut fra ideen om fosterets gradvise verdi, og dessuten argumentet om å begrense sortering mest mulig. Poenget har vært å unngå at den gravide får kunnskap om utviklingsavvik før grensen for selvbestemt abort. I dag er det kun utvalgte risikogrupper som får tilbud om fosterdiagnostikk for å finne arvemessige avvik på fosteret.
Abort senere i svangerskapet er også en større belastning for kvinnen. Ved den vanligste abortmetoden, medisinsk abort (abortpillen), støtes fosterets ut etter et par dager. Jo senere dette skjer, hvor større er fosteret blitt. Dessuten er det større sjanse for at den gravide opplever press fra barnefar eller andre for å ta abort etter at graviditeten blir synlig. Da kan nemndsystemet fungere som en støtte for de kvinnene som ønsker å beholde barnet sitt.
Da er vi tilbake til åpningsspørsmålet: Blir fosterets ukrenkelige verdi fra unnfangelsen borte i debatten? Det er jo ingen prinsipiell forskjell på en tidlig og en sen abort? Fosteret mister i begge tilfeller muligheten for å vokse opp. Innvendingen er viktig. Menneskeverd jobber for rett til liv fra unnfangelse til naturlig død. Samtidig er det ingen motsetning mellom vårt grunnleggende standpunkt og å jobbe mot en utvidelse av abortloven. En utvidelse av abortloven er kvinnefiendtlig, gir større fare for sortering etter kjønn og sykdom hos fosteret og vil trolig føre til flere aborter.
Men ingen skal være i tvil om at årsaken til hele vårt engasjement ligger i kampen mot urettferdigheten til hele abortinstituttet, oppsummert av «Ungdom mot abort nå» anno 1997: «De tok fra oss retten til å leve – Vi vil gi den tilbake!»
