Vesten på glattisen når maktforhold forskyves

Det er mye som skaker i omverdenen akkurat nå. Maktforhold vi tidligere kunne ta for gitt, forskyves, og det er langt fra åpenbart at det er vår del av verden som trekker det lengste strået. Mange tegn peker i stedet i motsatt retning.

Hvis vi starter med USA, er det tydelig at den amerikanske befolkningen er lei av å opptre som verdenspoliti. Donald Trump gikk til valg – og vant – etter mottoet America First, og Joe Biden ser ut til å være enig med sin forgjenger på dette punktet. Blir det en republikansk seier i neste presidentvalg, er det også en risiko for at støtten til Ukraina smuldrer opp.

Minst like alvorlig er det imidlertid at USA mister grepet om sin egen kulturelle utvikling. «Kulturkrig» er kanskje et utslitt begrep, men polariseringen som blir dypere i sporene etter den såkalte woke-bevegelsen – som vektlegger rasespørsmål, feminisme og LHBTQ – er likevel forskrekkende. Det er verdt å påpeke at det ikke først og fremst er de konservative som har flyttet på seg, men de progressive som har blitt stadig mer ekstreme. Det er ikke for ingenting at noen har begynt å advare om en ny amerikansk borgerkrig.

Det er tydelig at identitetspolitikk generelt og seksualpolitikk spesielt har skapt et gap mellom Vesten og mye av resten av verden. Det er nettopp denne fortellingen som har festet seg i Putins Russland, og det er dette som er drivkraften bak tilnærmingen som foregår mellom Russland og de afrikanske landene. I store deler av Afrika blir Vesten sett på som kolonisatorer, og de progressive verdiene som spres av institusjoner som EU og FN oppfattes som en form for nykolonialisme. Ikke uten grunn, skal det legges til.

Men også økonomisk er det et skifte på gang. For konsekvensen av de forverrede skoleresultatene i vårt land er ikke bare at det betyr en utarming av vår egen sivilisasjon; det reduserer vår konkurranseevne. I Asia er det i dag et stort antall godt utdannede unge voksne som gjør det betydelig bedre på et globalt marked enn mange av sine jevnaldrende i Europa. Både når det gjelder utdanningsnivå og når det gjelder arbeidsdisiplin.

For ærlig talt: Mange av dagens europeere er bortskjemte. Vi er vant til å ta vår globale ledelse for gitt, og vi er ikke villige til å ta de nødvendige skrittene for å opprettholde vår egen velstand. Se bare på demonstrasjonene i Frankrike. Opptøyene i gatene i Paris kan praktisk talt sees på som en dødsdans for vestlig kultur. For hvordan kan vi opprettholde vår økonomiske standard hvis vi ikke er forberedt på å betale «forsikringspremien» i form av arbeidstimer? Skal vi ta opp lån?

Hvordan bevarer man en menighets identitet?

Alt i alt fører dette til at også demokratiet havner i vanry. Signalet til alle verdens diktatorer er ganske enkelt at det demokratiske systemet er udugelig når det gjelder de strukturelle reformene som er nødvendige for å tilpasse samfunnet til – for eksempel – høyere forventet levealder.

For ikke å snakke om galskapen som har blitt sluppet løs i kjølvannet av woke-bevegelsen og som nå også fører til at stadig flere amerikanere flytter fra USAs vestkyst; ikke minst gjelder dette ulike etniske minoriteter.

Dagens vestlige verden ser kort sagt ut til å være en kultur på glattisen. Samholdet mot Putins invasjonskrig i Ukraina må være et lyspunkt å glede seg over. Og fortsatt er det mye å være stolt av både i USA og i Europa. Men det er farlig å ta sin privilegerte posisjon for gitt. Spesielt hvis man fører en politikk som ødelegger det våre fedre og mødre bygget.

Kristen-pionéren Olof Edsinger har opplevd seg som «skyteskive for onde åndsmakter»