Vestens regnbue er ikke alles regnbue

Da FIFA skjønte at de sju deltakerlandene Nederland, England, Wales, Tyskland, Danmark, Belgia og Sveits ville gi blaffen i organisasjonens utstyrsreglement, som for øvrig var godkjent på forhånd av de omtalte landene, og stille med det mye omtalte «One Love»-armbindet, så de seg nødt til å informere om at dette ville få konsekvenser. «Vi er ekstremt frustrerte over FIFAs avgjørelse, den er helt uten sidestykke», heter det i en felles uttalelse fra de sju landene.

Trodde de sju sannhetsjagende land at de kunne omdefinere spillereglene? Dette er underlig ettersom det bare er to år siden de samme landene var sjokkert over at ikke tyskerne fikk lyse opp Allianz arena i regnbuens farger under gruppespillkampen mot Ungarn under Europamesterskapet. Den gang var det ungarere og polakker som ikke helt hadde fulgt med i Vestens siste leksjon i etikk og moral.

Vesten ligner den belærende Erasmus Montanus; man forstår ikke at omgivelsene ikke ønsker deres sekulære verdier tredd nedover ørene. Det er nemlig ikke slik at alle ser på regnbuen og uttrykket «one love» som noe samlende og universelt, noe alle kan stille seg bak. Regnbuen er ikke for alle et symbol for inkludering og menneskerettigheter.

Mange muslimer, afrikanere og asiater ønsker slett ikke den utviklingen de ser foregår i Vest-Europa. Der vesteuropeerne ser framgang, frigjøring, toleranse og sosial rettferdighet, ser muslimer normoppløsning, afrikanere umoral og asiater forvirring. Mange i Øst-Europa er for første gang på lenge glade for at de bor i øst. Det er ikke bare vertslandet Qatar som ser på kultureksporten fra vest som uønsket reklame dumpet ned i postkassen til tross for at det tydelig står nei takk til uadressert reklame nederst i hjørnet.

Fram til for bare få år siden var alle stort sett enige om at det fantes to kjønn, at ekteskapet var mellom mann og kvinne og at barn skulle vokse opp med mor og far. Hva er det som gjør at noen tror at de kan dekonstruere slike langvarige «sannheter» og erstatte dem med nye for så å forlange at alle skal gi sin tilslutning til de nye sannhetene? Bare svært ignorante, overmodige, moraliserende og arrogante mennesker kan gjøre slikt.

At man reagerer med skuffelse og vantro når man blir bedt om å ha sine politiske overbevisninger for seg selv under et fotballmesterskap, minner om et uoppdragent barn som legger seg på alle fire i butikken og skriker når moren sier at det ikke får kjøpe lørdagsgodt på en torsdag. Hvordan har Vesten havnet her?

«Når alle motstemmer kveles eller tvinges til taushet, fratar man seg den muligheten man har til å bli korrigert av minoriteten», sier John Locke.

For to år siden ga Åge Hareide sin støtte til Uefa. Hareide hadde ikke noen sans for politiske markeringer i et fotballmesterskap. Heksejakten som fulgte i etterkant har antakelig skremt eventuelle nye motstemmer til taushet. Når alle motstemmer uteblir, uteblir også muligheten for korreksjon. Man ender opp med enkle slagord og utestemme.

Da kan man ha sekken full av studiepoeng om kolonialisme, skjulte maktstrukturer, sosiale konstruksjoner, minoriteter, toleranse og imperialisme uten å oppdage at man bedriver kulturimperialisme i stor skala. Man kan smykke seg med toleranse uten at en oppdager sin egen intoleranse mot dem som ikke bøyer kne for de nye sannhetene.

Sendte England videre i VM: – Det er umulig å ikke tro på Gud

Den som nettopp har dekonstruert alle sannheter har blitt den største dogmatiker. Man kan beskylde andre for å redusere fotballen til et middel for å bygge merkevare og snakke høyt om sportsvasking mens man samtidig bruker fotballen som et middel for egen kulturmisjon.

Kampen mellom Tyskland og Japan fortalte oss noe viktig. De germanske godhetsposørene forsøkte etter beste evne å vise for alle hva de mente om Qatar og FIFA. Alle måtte da få med seg at de var moralsk høyverdige, de også. De tilhørte de gode, de var i rett gruppe. Etter lagbildet gikk moralens voktere til kamparenaen. De kjempet ikke bare for seier, men for de rette verdier og den ene kjærligheten. Det så lenge ut til at kjærligheten skulle vinne, men så våknet plutselig de blå samuraiene.

Da de japanske tilskuerne hadde jublet ferdig etter japansk fotballs største seier, ryddet de tribunen for søppel i all beskjedenhet. Samtidig viste disse vanlige menneskene at godhet først og fremst handler om hva man gjør og ikke hva man trykker liker på, flagger og profilerer.

Godheten trives bedre i det skjulte og det hverdagslige og ikke så godt i blitsregnet. Den har sitt fokus på andre og er ikke navlebeskuende. Her lå en gratis lærepenge for Vesten, et lite lysglimt av håp i et illegitimt mesterskap. Jeg håper noen fikk den med seg.

VM-feiringen «alle» snakker om: – Et lysglimt for kristne som ikke kan være like åpne om troen