Vetorett til Kina

Er det regjeringen Solberg eller det kinesiske kommunistpartiet som skal avgjøre hvem norske ministre får møte?

I Dagens lederspalte er vi ofte uenige med Audun Lysbakken. SV-lederen får med jevne mellomrom gjennomgå her på denne plassen i avisen.

Derfor er det desto mer hyggelig å peke på Lysbakken som den politikeren vi i går var mest enig med da Dalai Lamas forestående Norgesbesøk ble debattert i stortingssalen.

- Norge kan ikke la seg diktere av kommunistpartiet i Kina, advarte Lysbakken.

Med god grunn. For det er faktisk akkurat det vi er i ferd med å gjøre når Tibets øverste åndelige leder om kort tid skal besøke landet vårt. Vi holder rett og slett på å gi folkerepublikken Kina en form for vetorett i våre egne politiske anliggender.

Det har som kjent vært lang tradisjon for at tidligere vinnere av Nobels fredspris mottas av en regjeringsrepresentant - gjerne statsministeren - når de gjester oss.

Men Dalai Lama er tydeligvis ikke like velkommen som hans kolleger i den eksklusive gruppen som har fått verdens mest prestisjefylte fredsutmerkelse.

Stortingspresident Olemic Thommesen har allerede gjort det klart at han ikke vil møte den kombinerte åndelige lederen og frihetskjemperen. Og det til tross for at han tidligere har ledet Tibet-komiteen på Stortinget.

I gårsdagens spørretime sådde dessuten utenriksminister Børge Brende (H) tvil om det ville bli aktuelt for representanter for regjeringen å møte Dalai Lama. Brende innrømte rett ut at det er frykten for Kinas reaksjon som får regjeringen til å nøle, selv om de foreløpig ikke har tatt et endelig standpunkt.

Regjeringen ønsker i utgangspunktet ikke å gjøre noe som kan forverre det allerede iskalde forholdet mellom våre to land. Kina okkuperer Tibet og protesterer mot alle som omgås mannen som mer enn noen annen betraktes som symbolet på tibetanernes frihetskamp.

Siden tildelingen av Nobels fredspris til den kinesiske menneskerettsforkjemperen Liu Xiaobo i 2010 har Kina og Norge ikke møttes én eneste gang til samtaler. Regjeringen er livredd for at normaliseringen av forholdet til verdens mest folkerike land skal gå enda senere hvis Dalai Lama nå mottas med æresbevisninger.

Regjeringen har med andre ord havnet i et kinkig Lama-dilemma. Den ellers så veltalende Børge Brende ble i går stående å repetere nærmest på autopilot sitt fromme ønske om «normalisering av vårt bilaterale forhold til Kina».

Langt mer befriende var det derfor å lytte til den prinsipielle og slagferdig Audun Lysbakken. Han minnet oss alle på at det faktisk var nåværende Høyre-statsråd Jan Tore Sanner som nominerte Kina-dissidenten Liu Xiaobo til fredsprisen i 2010. Nå sitter både Sanner, Brende, Thomessen og mange andre Høyre-folk stille i båten og håper Kina skal glemme at den norske Nobelkomiteen våget å utfordre det udemokratiske regimet i Beijing.

Norge er opptatt av å pleie sitt image som en av verdens fremste forkjempere for menneskerettigheter. Det er ganske lett å være kompromissløs i forhold til disse rettighetene når det ikke koster noe.

Nå gjør det virkelig det. Og det er da vi får se hvor mye de fagre ordene egentlig er verdt.

Er det næringslivsinteresser og markedsadgang som teller mest for Høyre-folk likevel?