Vi bør lage mat av ærlige norske råvarer, kjøpt direkte fra bonden

Vi lever i en tid

– hvor vi legger ned egen matproduksjon. Tenk det!, mat altså, det eneste vi må ha for å overleve.

– Vi legger ned arven og kunnskapen etter våre forfedre. Evnen til å brødfø oss selv på lokale ressurser.

– Vi lever i en tid hvor folk som dyrker egen mat, blir kalt idealister, og de få bøndene som er igjen må ha jobb ved siden av jobben, for å overleve økonomisk.

Vi lever i en tid

– hvor mange vil ha bra mat, helst servert på ei fjøl, men svært få vet hvor mye som skal til for å produsere den.

– Vi lever i en tid hvor det ropes om ressursmangel, mens landet vårt gror igjen. Det er egentlig ressurser og mat overalt, men vi nytter oss ikke av den.

Isteden velger vi å spise av andre lands matfat. Da sparer vi jo penger og slipper gjøre noe selv.

Men solidariske på papiret, det er vi?

Vi lever i en tid

– hvor vi ikke tar oss råd til å dyrke egen mat, men lønner gjerne folk for å regne på «bærekraftig» mat.

Vi jakter bærekraftige løsninger.

Men helst kun på papiret.

Vi vil kjøpe oss ut av alt.

Vi lever i en tid hvor vi ikke ser verdien i å gjøre noe fysisk.

Vi lever i en tid

– hvor vi er så frakoblet naturen at vi tror på de merkeligste ting.

– Mange tror mat laget helt frakoblet naturen er løsning og innovasjon.

– Vi lever i en tid hvor parkeringsplasser og kjøpesenter er viktigere enn matjord og låver blir til bryllupslokaler fordi bonden ikke tjener penger på å produsere mat til befolkningen.

– Tradisjoner og kultur forsvinner ut med tiltaksløsheten som brer seg over landet.

Vi lever i en tid

– hvor voksne mennesker begynner dagen med nåtidens «energidrikk» – sukker på boks, istedenfor ett glass norsk melk.

– I en tid hvor alle basale behov og samvær med våre barn og eldre settes bort til andre – vi prioriterer heller fasade, ferier og ting vi ikke trenger.

– I en tid hvor fellesskap er mangelvare og barn og unge råtner bort bak en skjerm og mister fullstendig mål og mening.

Vi lever i en tid

– hvor mentale lidelser, livsstilssykdommer og fedme florerer, som følge av inaktivitet og dårlig mat.

– I en tid hvor vi ikke lenger tåler å se død som en naturlig del av livet.

– I en tid der folk som slakter og jakter blir kalt mordere. (gjerne av de som ikke vet hvor maten deres kommer fra …)

– I en tid der vi hamstrer ting for underholdningens skyld, men har ikke råd til å kjøpe ekte mat.

Vi lever i en tid

– hvor mange ikke verdsetter bondens arbeid og omsorgen for kulturlandskapet.

– I en tid der vi lar bær i skogen og frukt i hagen råtne på rot og heller kjøper ferdig i plastpakke på butikken. For vi har jo ikke tid, må vite...

– I en tid hvor mange tror at linser fraktet halve jorda rundt er mer bærekraftig å spise her i Norge enn beitedyr og potet.

Vi lever i godhetsposørenes tid.

– Vi mener mye og trykker liker, men få gjør.

– Vi «liker ikke» dårlig dyrevelferd og sprøytemidler, men svært få er villig til å betale for at vi skal få mindre av det. Pengene går helst til andre ting.

– Vi lever i en tid hvor våre kjære samer blir pressa ut og erstattet med vindmøller,

eldre har ingen verdi,

lærere, sykepleiere og bønder slutter,

morsrollen er ikke verdsatt slik den bør.

Vi lever i en tid

– der vi vet prisen på alt, men ikke verdien av noe.

– I en tid der vi lærer barna at det er viktigst å sitte stille.

I en tid hvor folk tror kua har skylda, at importert mat, vindmøller og mer industri er løsningen på klimakrisen.

Når en del av løsningen egentlig er ganske enkel

Vi lever i en tid der vi trenger jording, folkens!

Løsningen kan være så enkel som at flere av oss finner glede og nytte i å leve med naturen. Slik vi er ment til.

Bruke kroppen, være ute, sette poteter, eller bare ta ansvar for å bygge god helse og natur før alt annet.

Vi bør lage mat av ærlige norske råvarer, kjøpt direkte fra bonden.

Vi må tenke selv og bruke sunn fornuft, vi må finne gleden i å holde oss mer hjemme i vårt eget vakre land og nyte det som er ekte i livet.

Lære oss kretsløp, logge oss av skjermen og koble oss på hverandre og se hverandre i øynene!

Det er ingen utopi!