Debatt
Vi bør tegnsette slik at det harmonerer med Paulus’ jødiske gudstro
Per Sverre Bårdsen tar feil når han sier at det relative pronomenet i Rom 9,5 må vise tilbake til den personen som er nevnt i forkant, dvs. Jesus. Den enkleste måten å motbevise denne påstanden på, er å henvise til alle de seriøse bibeloversettelsene som tenker annerledes. Enfoldig er den som setter Bårdsen opp som en høyere autoritet enn f.eks. Revised Standard Version (RSV) og Gute Nachricht (1997, Det Tyske Bibelselskap).
Saken er den at verset åpner opp for ulike oversettelsesmåter på grunn av manglende tegnsetting i de gamle greske bibelmanuskriptene. Det blir altså en tolkningssak hvordan man skal tegnsette verset i et moderne mottakerspråk.
Annonse
Men dette betyr ikke at man kan tegnsette verset akkurat slik man ønsker. Man bør selvfølgelig tegnsette slik at verset harmonerer med det forfatteren ellers lærer om Gud og Jesus. Spørsmålet om hvordan man skal oversette Rom 9,5 blir altså i realiteten et spørsmål om Paulus’ generelle teologi. Og den teologien er etter min mening krystallklar.
I åpningshilsningene til alle sine brev identifiserer Paulus Gud som enten vår Far eller som Jesu Far (sjekk gjerne selv). I 1 Kor 8,4-6 sier han at det for oss (dvs. oss kristne) bare finnes én Gud, og det er Faderen. I 1 Tim 2,5 beskriver han Jesus som et menneske og som en mellommann mellom oss og Gud. I Ef 4,6 sier han at det er Faderen som er den ene Gud. Det er han, og ingen andre, som er over alle (legg merke til at han her bruker nøyaktig det samme uttrykket som vi finner i Rom 9,5).
I Apg 24,14 sier han at han tjener fedrenes Gud, dvs. den samme enpersons Gud som jødefolket til alle tider har trodd på og tjent. Paulus har tydeligvis en jødisk gudstro, ikke en trinitarisk gudstro.
Men da sier det seg selv hvordan vi bør tegnsette og forstå Rom 9,5. Vi bør tegnsette slik at det harmonerer med Paulus’ jødiske gudstro. Dette har mange bibeloversettelsesutvalg skjønt og tatt følgene av. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at Det Norske Bibelselskap vil komme til den samme erkjennelsen – før eller senere.
