Debatt
Vi er blitt en million nordmenn fattigere
Vi feirer 750 år med landslov og 1000 år med kristenretten fra Moster. En hovedtanke bak lovene har vært å beskytte mennesker og dyr mot overgrep og mishandling gjennom fellesskapets vern, og løfte fram menneskelig verdighet og ukrenkelighet.
Denne ideen har født fram mange reform- og rettighetsbevegelser opp gjennom historien, blant annet kvinnebevegelsen.
Annonse
Det som er uforståelig for meg er hvordan det har blitt god kvinnesak å kjempe for retten til å drepe sitt eget, ufødte barn. Er dette virkelig i kvinners interesse? Og er dette et samfunnsgode, noe som bidrar til å bygge nasjonen?
Fosteret som drepes ved abort er et barn i utvikling, og alle vet det. Abortsaken handler om håndtering av akutte interessekonflikter mellom barnets og morens interesser. Det er i barnets grunnleggende interesse å bli født, og bli tatt vare på. Har mor og samfunn moralsk rett til å se helt bort ifra det ufødte barnets interesser?
En nasjon som ikke tar seg av sine egne barn har ingen fremtid. En nasjon som føder for få barn har heller ingen framtid. I Norge fødes det for få barn. I løpet av de 46 årene som har gått siden dagens abortlov ble innført er rundt regnet 600.000 svangerskap blitt avbrutt.
En nasjon som ikke tar seg av sine egne barn har ingen fremtid.
Det er et antall barn som er på størrelse med Oslos befolkning, og som ville vært her i dag om det ikke hadde vært for abortpraksisen vi har. Mange av disse barna ville blitt foreldre til nye barn igjen, så tallet ville vært større. Antakelig ville Norge hatt nærmere en million flere nordmenn dersom alle disse barna hadde fått leve. Hvordan har vi kommet i en slik situasjon?
Et argument som ser ut til å ha lammet all fornuftig diskusjon rundt saken er at kvinner må ha rett til å bestemme over sin egen kropp. Argumentet virker så selvinnlysende og opplagt at ingen kan si imot. Selvsagt må alle mennesker få bestemme over sin egen kropp – så lenge man ikke bruker kroppen til å skade andre.
Et foster er ikke en del av morens kropp selv om det er i morens kropp. Moren har derfor et særlig ansvar for det nye barnet som vokser fram. Mor skulle derfor fått all den oppmuntring og hjelp som samfunnet kan gi slik at hun blir ivaretatt, og at hun kan bære barnet fram, særlig i de tilfellene der barnet kommer ubeleilig.
Om man ikke selv kan ta seg av barnet etter fødselen, så finnes det mange gode foreldre som gjerne tar oppgaven. Men dette må tilrettelegges av samfunnet i langt større grad.
God kvinnesak og god nasjonsbygging bør derfor være å sørge for at mor og barn blir løftet fram og får all den støtte samfunnet kan gi dem. Far er selvsagt også viktig. Mor som bærer barnet må ha det siste ordet, og bærer derfor det største ansvaret. Det er nasjonens fremtid som står på spill. Abortpraksisen er et farlig blindspor, og den nye loven gjør det bare verre.
