Debatt
Vi er ikke tjent med A- og B-lag i Tros- og livssyns-Norge
Publisert
Sist oppdatert
Veien fram mot den nye tros- og livssynsloven, som trådte i kraft 1. januar 2021, var lang. Den påfølgende fasen med tilpasning til nye rapporteringskrav og systemer har også vært utfordrende, særlig for de minste tros- og livssynssamfunnene, som i vesentlig grad baserer seg på frivillig arbeid.
Slik er det med alt som er nytt, det kommer man ikke utenom. Vi hadde imidlertid håpet at vi nå ville vi få ro til å fordøye erfaringene med alt det nye. Slik ser det ikke ut til å bli.
Annonse
Det kommer dessverre ikke som noen stor overraskelse. Alt da lovutkastet var ute til høringer og ble drøftet i Stortinget i 2019, anmodet vi daværende statsråd, Kjell Ingolf Ropstad, om å jobbe fram et bredt politisk forlik som opposisjonspartiene, som nå sitter i regjering, kunne leve med.
Kort tid etter at loven ble vedtatt, arrangerte vi en debatt på Arendalsuka med tittelen: «La loven leve», hvor vi tok opp våre bekymringer for hvorvidt loven allerede levde på lånt tid.
Bekymringene viste seg å være berettiget. Solberg-regjeringen skaffet flertall for loven ved hjelp av Frp, uten å få med de daværende opposisjonspartiene. Nå blir det en ny runde på tros- og livssynsloven. Blant de varslede endringene er økt antallskrav og skjerpede krav til likestilling og demokratiske strukturer.
Vi ønsker å slå fast at norske tros- og livssynssamfunn er heldige som er del av en norsk modell hvor det offentlige legger til rette for et aktivt og livskraftig sivilsamfunn. Skuer man ut over verden ser man raskt at det ikke er noen selvfølge at tros- og livssynssamfunn, eller skolekorps, idrettslag, politiske organisasjoner m.fl. støttes av det offentlige.
Dette bidrar ikke bare til å lette kjernedriften, men gir tros- og livssynssamfunn overskudd til å delta i lokalt dialogarbeid, og å samarbeide med andre organisasjoner og lokale myndighetene.
Det er bra for tros- og livssynssamfunnene, og det er bra for samfunnet. Både den nåværende regjering, og den forrige, ønsker at det skal være slik. Det skal vi ikke ta for gitt, og vi er glade for at vi har ordnet oss slik her til lands.
Selv om det å heve antallskravet vil løse noen utfordringer, vil det imidlertid også skape noen nye.
Når det gjelder regjeringspartienes vektlegging av demokrati og likestilling, er det vel verdt å gjenta at tros- og livssynssamfunnene også er opptatt av dette. Alle våre medlemmer har demokratiske organer i sine organisasjoner.
Likestilling er også på dagsorden blant våre medlemssamfunn. På dette feltet er det likevel noen utfordringer man ikke kommer utenom. Eksempelvis er kjønnssammensetningen i enkelte trossamfunn såpass skjev at det å tilfredsstille et krav til 40 prosent representasjon blir svært vanskelig.
Annonse
I buddhistsamfunn som består nesten utelukkende av kvinner er det krevende å rekruttere menn til styrene. Den andre utfordringen er at styrearbeid i mange samfunn utføres av frivillige. Når man rekrutterer til ulønnet arbeid er hovedutfordringen å få folk til å stille opp i første omgang, uavhengig av hvilket kjønn de har.
Så er det antallskravet. Senterpartiet ønsker å heve kravet fra 50 til 100 medlemmer. Arbeiderpartiet ønsker å heve antallskravet til hele 500. Vi kan forstå hvorfor regjeringen ønsker det. Målet om tettere oppfølging vil bli atskillig enklere å nå dersom man får hundretalls færre trossamfunn å forholde seg til. Selv om det å heve antallskravet vil løse noen utfordringer, vil det imidlertid også skape noen nye.
Mange trossamfunn kan slå seg sammen, eller etablere en overordnet organisasjon som de kan inngå i. For enkelte andre trossamfunn, som skiller seg ut ved en særegen teologi, historie og/eller etnisk sammensetning, vil dette framstå som unaturlig og påtvunget.
Kvekerne er ett slik trossamfunn. De har vært i Norge i drøye to hundre år og ble undertrykket av staten inntil dissenterloven av 1854 gjorde slutt på kirkemonopolet i Norge. Siden har det kommet inn flere andre trossamfunn, som er nye i Norge, men som tilhører gamle tradisjoner, for eksempel mandeerne og zarathustristene. Slike små, «usammenslåbare» trossamfunn bidrar til det rike tros- og livssynsmangfoldet vårt.
Særlig Senterpartiet bør ha gode forutsetninger for å anerkjenne at tvangssammenslåinger kan være problematiske. Trossamfunn, som de nevnt ovenfor, kommer ikke til å slå seg sammen. Det betyr at de vil miste registreringen som trossamfunn, men de vil fremdeles eksistere. Det vil imidlertid bli atskillig vanskeligere å følge dem opp. Er det ønskelig?
Det er også andre ord det vil være på sin plass å bruke, som Arbeiderpartiet i andre sammenhenger er opptatt av, som «ulikhet» og «urettferdighet». Vi skal ikke overdrive betydningen av tilskuddet som registrerte tros- og livssynssamfunn mottar. For mange er dette viktig, for de fleste er tilskuddet velkomment, men en hel del trossamfunn vil klare seg greit uten.
Likevel vil det danne seg en økonomisk kløft mellom de samfunnene som utløser tilskudd, og de som ikke lenger gjør det. Selv om det neppe vil bety slutten for disse samfunnene, kan det innebære at de får mindre overskudd til å delta i dialog med andre tros- og livssynssamfunn, og i større grad blir nødt til å vende blikket innover.
Det vil også oppleves urettferdig for medlemmene av trossamfunn som faller utenom tilskuddsordningen, ettersom de fremdeles vil betale skatt som vil være med å finansiere tilskudd til andre samfunn. For å bruke skolekorps som en analogi: Det er én ting å drive korps uten støtte, men det er litt tyngre å svelge at det litt større korpset i nabostrøket mottar støtte, som man dessuten er med på å betale.
Annonse
En løsning på denne utfordringen er at man åpner for unntak fra antallskravet. Det vil naturligvis også være krevende og trolig skape en viss motvilje blant dem som ikke blir innvilget unntak, men det vil likevel være å foretrekke framfor å nekte registrering av trossamfunn med lang historie og tydelig særpreg fordi de er for få.
Det er gode grunner til å unngå å unngå å skape et A-lag av tros- og livssynssamfunn som er registrert og mottar tilskudd, og et B-lag som verken er registrert eller støttes. Dels fordi det kan undergrave samholdet og samarbeidsånden som råder blant norske tros- og livssynssamfunn, men også fordi en løsning som framstår som rettferdig forhåpentligvis vil kunne spare oss for enda en omkamp om loven når det en dag blir et nytt regjeringsskifte.
