Vi forsvarer religionsfriheten

«Hvis ikke STL står opp for trosfriheten, hvem andre tar den oppgaven?»

Det er i overkant frimodig å antyde at Samarbeidsrådet for tro og livssynssamfunn (STL) ikke forsvarer trosfriheten. Det gjør vi i et utall sammenhenger, noe politikere og forvaltning på både lokalt og nasjonalt nivå kan bekrefte.

Såpass frimodig mente Øvind Håbrekke, fra tankesmien Skaperkraft, det var på sin plass å være etter å ha hørt meg argumentere mot regjeringens signaler om å pålegge tros- og livssynssamfunnene større grad av kjønnsbalanse i sine administrative organer. Fremfor å vise til praktiske realiteter som taler mot kravet, burde jeg, ifølge Håbrekke, ha argumentert prinsipielt mot utspillet med henvisning til religions- og livssynsfriheten.

Hvem står opp for trosfriheten?

STL trenger ikke å overbevises om å stå opp for trosfriheten. Det kan imidlertid virke som Håbrekke mener vi ikke bør nøye oss med å forsvare religionsfriheten, men instrumentalisere den og smekke brysomme politikere over fingrene med den. Det ser vi oss ikke tjent med.

STL er både en dialogorganisasjon og en interesseorganisasjon bestående av 15 medlemssamfunn, inkludert tre paraplyorganisasjoner, som til sammen favner bredden av tros- og livssynssamfunn i landet vårt. Praktiske utfordringer opptar våre medlemmer i vesentlig grad, og det er naturlig at det gjenspeiles i kommunikasjonen utad.

Dialogarbeidet er selve grunnvollen i STL. Uten dette ville det være umulig for så vidt ulike organisasjoner å stå samlet i møte med felles utfordringer. Noen vesentlige elementer i vellykket dialogarbeid er å utvise tålmodighet, finne felles grunn der det lar seg gjøre, og å ikke tolke den andre part i verste mening.

De samme prinsippene blir tatt i bruk i vår samhandel med organisasjoner utenfor vår sektor, så vel som i møte med myndighetene. Det er mulig Håbrekke er ukjent med dette, men vi har vært i dialog med de nåværende regjeringspartiene om disse spørsmålene i lang tid. Ikke bare har vi hatt møter med dem, mens de ennå var i opposisjon, vi har også arrangert debatter og seminarer, og hatt kritiske utvekslinger i debattspaltene.

Vi lytter og blir lyttet til. Det fungerer, og det har vært en jevn og gradvis bevegelse i riktig retning, sett med våre øyne.

En forutsetning for at dialogen med myndighetene skal fungerer er at man, akkurat som i tros- og livssynsdialogen, ikke mistenkeliggjør den andre. Jeg mener Håbrekke et godt stykke på vei gjør det med denne typen utsagn:

«Historien viser at myndighetene ofte tråkker over grensen, og at de kan misbruke makten.»

Det er viktig å være på vakt, men like viktig å ikke rope ulv. Få, om noen, andre land har lagt forholdene bedre til rette for at alle borgere skal få mulighet til å leve ut tros- eller livssynsdimensjonen ved sine liv.

Vi opplever en stadig økende grad av likebehandling, stadig flere offentlige tjenester blir tros- og livssynstilpasset, og vi har en god og rettferdig tilskuddsordning. Vi er allerede på et meget godt sted, sett med religions- og livssynsøyne, og det blir gradvis enda bedre. Dette har også med trosfrihet å gjøre.

Tros- og livssynssamfunnene i STL ser på seg selv som en integrert del av det norske sivilsamfunnet og ønsker sin naturlige plass ved bordet. Vi stiller krav, og det er helt naturlig at det blir stilt krav til oss. Noen ganger er de rimelige, andre ganger ikke. Er de urimelige sier vi ifra.

STL er også en interesseorganisasjon. Det trauste, møysommelige påvirkningsarbeidet vi bedriver er en langt mer effektiv måte å ivareta våre medlemmers interesser på enn å svinge trosfriheten rundt seg som en slegge i møte med krav og forslag vi er uenige i.

Vel så viktig er det kanskje at et sverd som brukes for ofte etter hvert kan bli sløvt. Det er ikke sjelden slik at ulike menneskerettigheter kan oppleves å stå i motsetning til hverandre. Den mest fornuftige er da er å finne frem til løsninger som gjør at vi ivaretar dem alle som best vi kan, at vi maksimerer menneskerettighetene, om du vil. Det er nemlig ikke gitt at trosfriheten alltid vil trumfe andre rettigheter. I praksis, altså.