Vi kan ikke lyve, selv om vi blir bedt om det

Felleserklæringen har vekket kritikk fra de som er tilhengere av den nye kjønnstroen til Skeiv teori. SKN konstaterer 17.10. i Dagen at erklæringen ikke er en invitasjon til respektfull dialog. Det har de rett i. Behovet var å trekke en linje for hva som er bibeltro fundert kristendom.

Et argument som stadig gjentas er at å ikke omfavne denne kjønnstroen er en «benektelse av vår eksistens». I intervjuet med Øivind Benestad presiserte han at det kjønnsmangfoldet som mange forfekter, ikke finnes. Dette er uttrykk for at to virkelighetssyn kolliderer. Minister Lubna Jaffery har uttrykt seg som SKN: Det skremmende med det er at hvis ikke staten forholder seg nøytral til slikt, blir samfunnet totalitært. Vi har allerede fått nye blasfemilover.

Bibelen beskriver fra første side at Gud skapte orden i kaos ved å skille mørke og lys, jord og himmel osv., samt mann og kvinne som komplementære vesener og ikke utbyttbare. Når de kom sammen og «blir ett», er det også et uttrykk for Guds eget vesen: Kjærlighet i en nær relasjon, mennesket skapt i Guds bilde. Det ble skapt av materien som Gud blåste sin ånd inn i og det ble en «levende sjel», dvs. en enhet av kropp og ånd.

Kroppens betydning ble ytterligere stadfestet ved at Gud ble menneske i kjøtt og blod da Jesus ble født. Dette sto da i sterk kontrast til gnostiske forestillinger om sjelen som det ekte og rene, mens kroppen var noe man måtte frigjøre seg fra.

Skeiv teori avspeiler slike gnostiske ideer. Bibelen ber oss behandle kroppen som et tempel for Den Hellige Ånd, ikke som gjenstand for manipulering av sinnets subjektive forestillinger. Den er en integrert del av meg, min «identitet».

Kjønnstroen som bl.a. innebærer kjønns«mangfold» inkl. trans, hevder at sinnets tanker er overordnet kroppens virkelighet, noe vi avviser som et premiss. Hvis hele selvforståelsen er basert på en slik antakelse, kan man forstå den noe absurde påstanden om at «man ikke eksisterer». Det vil være en selvmotsigelse om man som postmoderne kjønnsaktivist ikke erkjenner at slike påstander om virkeligheten er subjektive.

Så er det å samhandle med mennesker som tror så forskjellig. Det krever gammeldags toleranse, noe dagens kanselleringskultur er i ferd med å bryte ned. Vi kan ikke lyve, selv om vi blir bedt om det. Derfor må vi holde fast på den linjen som er trukket mellom de to kjønnsforståelsene.

Bibelen er ikke taus. Fristelsen til å krysse kjønnsgrensene er ikke ny, illustrert med forbudet i 5 Mos 22,5 om å kle seg i motsatte kjønns klær. Homoseksuelle handlinger har nok fulgt menneskeheten fra dens begynnelse og er ikke noe vi nå plutselig har fått ny og dyp innsikt i. Det er ingen tvil om Guds mening: Kjønnsgrensene skal respekteres.

Bibelen sier at alle vi mennesker er i samme båt. Både omgivelsene og våre sinn er gjennomtrengt av det ikke-ideelle, kalt synd, inklusive vår seksualitet. Vi har sår og traumer og har selv tatt skadelige valg, ofte som respons på våre sår. Vi benekter ikke menneskers identiteter, tanker og følelser. Men vi vet også, noe vitenskapelig erfaring støtter, at disse «følelsene» er skapt av vår personlighet i interaksjon med nære relasjoner og kulturen ellers. De er ikke mer rene, «ekte», uttrykk for «det virkelige jeg» enn hva vi ellers tenker og gjør.

Hva naturvitenskap måtte finne ut i denne sammenheng er ikke i seg selv normerende. Der er vi enig med SKN. Biologisk forskning har heller ikke så mye den skulle ha sagt om kjønnsmangfold eller om kjønnsidentitet ut over at den fastslår at kjønn defineres ved unnfangelsen og er enten mannlig eller kvinnelig. Den har også svekket sterkt den utbredte misforståelsen at man «er født sånn».

Vi er altså ikke låst fast. Det åpner opp for en vei ut til større frihet for alle: Jesus inviterer oss til omvendelse fra vår innkrøkethet i oss selv (Rom 12,1), fra hva enn vi sliter med, og til frihet fra sår og bindinger, skyld og skam. Det er en livslang reise til større helhet.

Det rare sjokket klassisk samlivsteologi gir politikere, aktivister og biskoper