Vi klapper når flokken klapper og hopper når flokken hopper

Fra den dagen vi fødes, ja, før vi ser dagens lys, er vi avhengig av nærhet og hjelp fra andre mennesker. Nærhet, næring og stimuli. Noen som ser oss og følger oss opp.

Følelsen av å stå på utsiden av ulike årsaker kan være en grufull erfaring. Noe som i verste fall kan åpne opp for farlige tanker og konklusjoner. Utenfor flokken får ofte feil tanker god grobunn for å utvikle seg i enda mer negativ retning fordi ingen korrigerer eller rettleder i kjærlighet. I noen tilfeller klarner det tankene våre, så vi ser hvor forblindet vi var.

Både i dyreverden og menneskeverden ser vi at når noen støtes ut eller faller utenfor flokken, blir en raskt et bytte for ulike krefter. Så ja, i de aller fleste tilfeller foretrekker vi varmen og fellesskapet og aksepten fra resten av flokken. Selv om en går feil vei, føler alle seg trygge fordi alle går jo samme vei og da lyser ikke faresignalene så lett. Går en på rødt lys over gaten, følger som oftest mange andre etter og så stoler vi jo som oftest på lederen av flokken.

Media skal ikke definere ditt liv og dine tanker

Det forbauser meg likevel litt at flokkdyr-mentaliteten er så sterk i Kristi kropp. Folk går på akkord med egen overbevisning og samvittighet fordi en ikke vil skille seg ut. Det virker som menneskefrykten er mye større enn gudsfrykten.

For de fleste vet innerst inne at også i Guds menighet kan det utøves en kynisme som er brutal. Å stemme mot flertallet kan skape en følelsesmessig kaotisk situasjon. For å være venn med alle forsvinner tydelighet, og frem kommer noen uttalelser som ingen forstår noe som helst av.

– Joda jeg er konservativ, sies det, men både ordlyd og avstemning tyder på det motsatte. Å ri to hester samtidig er vanskelig også i Guds rike.

At kjente artister og avgåtte prester avlyser helvete får stå for deres egen regning. Så lenge Guds ord fortsatt er like tydelig på evighetens to utganger, har ikke vår Skaper og Mester avlyst noe som helst.

Pastor om «Kulturkrigen»: Dette må vi tåle å høre

Bortsett fra forførelsen i seg selv, er det jo kjempetrist at tusenvis av fans og etterfølgere og lyttere fyller seg med samme tankegodset. Av og til fristes jeg til å tenke: Skomaker, du skulle blitt ved din lest. Når egne erfaringer, populisme og karriere og talent overprøver Skriftens autoritet ut fra følelser og meninger, bærer det galt av sted.

Ja, men han synger jo så fint. Han har jo gode tekster. Han er så snill. Han er så fin å høre på. Han er så morsom og relevant i sin formidling.

Nei, vi klapper når flokken klapper og vi hopper når flokken hopper. Ingen må jo oppfatte oss som kjipe og gammeldagse svovelpredikanter. Vi applauderer stort sett det flokken applauderer. Vi holder oss inne i varmen. Veldig forståelig på mange vis, men når flokken er på vei utfor stupet, er det vel på tide å bryte ut og stå for det din egen overbevisning og samvittighet sier til deg.

Vi har jo blitt oppmuntret til å bevare hjertet vårt fremfor alt vi bevarer for der springer livet ut i fra (Ordspråkene 4,23).

La oss utfordre oss selv litt til slutt. Er jeg eller du et flokkdyr? Så knyttet til menneskelige relasjoner og anerkjennelse av menneske at vi forblir i flokken uansett hvilken vei flokken er på vei? Stole blindt på andres følelser og tankegods uten å lese Skriften selv? Kanskje omtolke skriftsteder til å passe med egne følelser og andres tanker slik at jeg kan forbli et flokkdyr?

Driver vi kristne kun med ytre fasadevask?

Eller er vi av de som absolutt mener at en flokk er særdeles positivt og ofte tilfører den energi begge veier, men lojaliteten til Skriften og overbevisningen i hjertet veier tyngre enn alt annet (Matt 10,37–39)?

Så redningsaksjonen er ikke avblåst. Vi mobiliserer fortsatt. Guds kjærlighet gjennom Jesus Kristus skal nå ut til menneskene og appellere til deres indre. Evigheten som er nedlagt i alle skal vekkes opp og de skal søke Jesus og finne fred med Gud.