Debatt
Vi må ikke forvente for mye fra staten
Vi trenger ikke en fellesskapsminister, vi trenger grenser for politikk.
Hvilke fellesskap er viktige for deg? Mest sannsynlig vil du tenke på familien, ulike omgangskretser, en forening, en menighet eller et idrettslag. Disse små fellesskapene utgjør selve samfunnet.
Felles for disse fellesskapene er også at de er organiske, de er ikke noe staten kan vedta og implementere for oss, de oppstår ved at frittstående individer finner sammen. Vi har et ansvar for eget og andres liv.
Annonse
Ensomhet, og fravær av fellesskap, beskrives ofte som et stort samfunnsproblem. Senest ute med å etterlyse tiltak mot ensomhet og utenforskap er tre gründere og en lege som har skrevet kronikk i NRK. «Vi trenger en fellesskapsminister», skrev de fire artikkelforfatterne hos NRK Ytring.
Intensjonen er selvfølgelig god, hvem ønsker ikke at enhver medborger skal oppleve å ha sunne, meningsfulle relasjoner? Fellesskap er viktig for mennesker. Ingen mann er en øy. Menneskets grunnleggende behov for fellesskap og relasjoner er likevel ikke god nok grunn til at staten skal ha ansvaret for å sikre oss dette.
En grunn til det er at vårt behov for tilknytning til andre mennesker er en subjektiv følelse som aldri kan bli garantert tilfredsstilt. Det er din ensomhet, din opplevelse, og dermed også – et godt stykke på vei – ditt ansvar. Ensomhetsfølelsen vil ikke forsvinne om du simpelthen møter et menneske, relasjonen må også være meningsfull.
En annen grunn til at en fellesskapsminister er en dårlig idé, er at dette problemet, og mange andre, ikke er noe vi kan forvente at staten løser for oss. Dine medmennesker har også et ansvar, men denne medmenneskeligheten kan aldri en felleskapsminister levere.
Utenforskap og ensomhet er et evig problem. I våre moderne, digitaliserte samfunn får vi stadig flere barrierer mot å søke ut, i dype relasjoner, med våre medmennesker. Akkurat som at samfunnet bygges fra bunnen og opp, skapes fellesskap best der politikken ikke trenger inn, i den private sfæren.
Når vi er del av et fellesskap, er det fordi vi har noe til felles med de andre i det samme fellesskapet. I likhet med livets mysterium, er det å finne disse fellesskapene en evig oppdagelsesferd. Underveis på reisen vil ethvert menneske føle seg mer eller mindre ensom.
At staten skal sikre disse fellesskapene for oss er en umulig oppgave, som samtidig visker ut den myndiggjøringen av mennesker som kjennetegner et liberalt demokrati.
En viktig del av å leve i et fritt og liberalt samfunn er at vi står fritt til å ta ansvar for egne og andres liv. I rekken av uendelige valg vi møter, utgjør de alle summen av spørsmålet: hvordan ønsker du å leve livet ditt? Vi står fritt til å vende oss utover, mot våre medmennesker, mot de fellesskapene vi ønsker å ta del i.
Annonse
Å ha en for stor stat, som har for mye ansvar, både utfordrer og svekker vår egen evne til å ta ansvar.
Å ha en for stor stat, som har for mye ansvar, både utfordrer og svekker vår egen evne til å ta ansvar. Det gjør oss til mer passive borgere, som går rundt og venter på at problemer skal løses for oss.
Venstresiden snakker annerledes om fellesskap enn borgerlige gjør. Når de snakker om «fellesskap», snakker de om «fellesskapet». Altså ett felleskap, i bestemt form entall. Hva er nå det? Staten? Det finnes ikke bare ett fellesskap i et samfunn, det finnes flere. Og selv om staten har en viktig funksjon i livet til mange, er den i det store og det hele et symbol for et nasjonalt fellesskap. Staten er et abstrakt fellesskap.
*
Når man snakker om «staten» som fellesskap er det ofte snakk om velferdsstaten. Selv om den er viktig, kan den også kritiseres. Det må nemlig finnes grenser for hvor stor velferdsstaten skal være, og hvor mange oppgaver vi løfter ut fra den private sfæren og overlater til staten.
Verdien av valgfrihet, og troen på den, er noe som forener liberale og konservative. Dette innebærer blant annet å kunne velge mellom tilbud som i større grad passer for ulike mennesker, slik markeder åpner for. Man skal også kunne velge hvordan man innretter eget liv. En stor velferdsstat utfordrer også dette valget. Arbeidslinjen er bærebjelken for velferden, jo mer velferd, desto mer arbeid må til.
Statsindividualismen svekker sivile fellesskap. Vi sender flere og flere mellommenneskelige oppgaver til staten, fremfor å løse dem selv.
Sjef i den danske avisen Berlingske, Anders Krab, er en av mange som kritiserer rekkevidden på statens klamme hender. Han peker blant annet på økningen av offentlige tilskudd til psykologer, og spør om vi ikke overlater vanskelige samtaler til profesjonelle fremfor å ta dem selv, med våre nærmeste. Det er et illustrerende eksempel.
Å sende grunnleggende trekk ved det å være et menneske på anbud til staten, burde vi være forsiktige med. Det viktigste fellesskapet for de aller fleste mennesker er kjernefamilien, det er en forpliktelse vi ikke kan løpe fra. Velferdsstaten kan ikke erstatte det å leve i en sunn familie. Men velferdsstaten kan beskytte deg, slik at du kommer ut av en familie som ikke er så grei å være i.
Annonse
Summen av en velferdsstat som setter oss i stand til å leve alene, kombinert med sterke norske idealer om autonomi kan bidra til å gjøre oss mer ensomme. Vi blir mer uavhengige av medmenneskene våre, men vi blir ikke nødvendigvis friere for den saks skyld, vi kan også bli rotløse og ensomme.
*
Staten sitter ikke på alle løsninger til problemene våre, og en borger er heller ikke et problem som må løses. Å bety noe for andre har stor betydning for oss selv og fellesskapene våre. Det er et ansvar vi selv kan påta oss, og i det ansvaret ligger det stor mening.
