Debatt
Vi må lytte mer til vitenskapen, og mindre til aktivistene
Undervisningsopplegget til Rosa kompetanse og Fri må ut av skolen. Fri bør ikke ha noen rolle i opplæring av lærere, siden de har en mer aktivistisk enn en vitenskapelig tilnærming til disse spørsmålene.
Jeg har selv gjennomført et av kursene til Rosa kompetanse som blir holdt for lærere. Det var først og fremst tre elementer jeg bet meg merke i.
Annonse
For det første legger kurset til grunn at det finnes flere enn kun to kjønn. For det andre blir lærere oppfordret til å endre barns pronomen hvis de ønsker det, uten at foreldrene informeres. For det tredje blir lærere oppfordret til å snakke om kjønnsroller på en måte som at barn kan være et annet kjønn hvis de bryter med tradisjonelle kjønnsstereotypier.
Problemet er at disse kursene gjør kjønnsrollene mer smale enn nødvendig. Hvis du bryter med tradisjonelle kjønnsstereotypier, for eksempel at en gutt velger å gå med kjole, betyr ikke det at du er en jente. Vi må skape mer mangfold i hva det betyr å være en gutt og jente. Kursene til Rosa kompetanse bidrar ikke til trygghet, men heller til at unge stiller enda flere spørsmål rundt sitt eget kjønn.
Dette er bare tre av en rekke elementer som er sterkt kritikkverdige og som blir fremstilt som «vitenskapelig fakta» i disse kursene, på tross av en rekke fagpersoner har advart mot disse kursene. Fri må gjerne hevde at opplegget deres er faglig fundert, men de kommer ikke bort ifra at kursene deres ikke er kvalitetssikret av verken Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet eller Utdanningsdirektoratet.
Tidligere barnelege og forsker ved FHI, Pål Surén, sa det veldig tydelig, «Det er ikke bare meningsløst; det er også et giftig budskap», da han skulle omtale Fris undervisningsopplegg.
Helsesykepleiere i hele landet har etterlyst et faglig og nøytralt grunnlag. De opplever det som vanskelig hvordan de skal rådføre unge som henvender seg til dem. Lederen av landsgruppen av helsesykepleiere, Ann Karin Swang, sier det klokt til VG: «Det er mer riktig om Helsedirektoratet går inn og sier noe om hva som er forventet av oss å gjøre i frontlinja.»
Bakteppet er at vi har fått en massiv økning av unge som ønsker å skifte kjønn de siste årene. Det er naivt av oss å tro at utviklingen vi har hatt i skolen, med interesseorganisasjoner som har en helt ny forståelse av hva kjønn er, ikke har hatt noen påvirkning på den urovekkende statistikken.
I spørsmål knyttet til kjønn og kjønnsidentitet må vi være føre var. Konsekvensen er stor hvis du trår feil. Det er en grunn i seg selv for å være forsiktig med å slippe til interesseorganisasjoner på et sårbart og krevende tema som dette.
For meg er det klart. Vi må lytte mer til vitenskapen og mindre til aktivistene. Derfor mener jeg at det offentlig må stille med eget undervisningsmateriell som kan trygge både lærere og helsesykepleiere og som har bred forankring blant våre tyngste fagmiljøer.
