Vi må skjelne for å kunne be for vårt land

Hvordan skal vi som kristne forholde oss til det gapet som råder mellom Bibelens verdier og verdensbilde og det samfunnet som omgir oss? Dette er et spørsmål som sysselsetter store deler av Nordens kristenhet.

Svarene kan også se veldig ulike ut. Den ene ytterligheten er den totale konfrontasjonen. Den andre - og betydelig vanligere - er den mer eller mindre totale tilpasningen.

Men det er også et spørsmål om strategi. «Forbann ikke mørket, men tenn et lys», sier vi iblant. Og det er vanskelig å ikke være enig. Den mest konstruktive måten å påvirke sine omgivelser på må tross alt være å selv formidle bildet av hva som er godt og rett.

Men faktum er jo at heller ikke dette er en garanti for å slippe konfrontasjon. Jesus selv taler om at «Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde» (Joh 3:19). Det være seg da eller nå er det altså ikke selvsagt at det som er godt, sant og rett fører til applaus fra omgivelsene. I noen tilfeller kan det være helt motsatt.

En av de bibelske bøkene som taler mest om dette spenningsfeltet er Peters første brev. Peter taler om de troende som «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk» (1. Pet 2:9). Selv her kan vi altså finne støtte for menighetens kall til å «tenne et lys, snarere enn å forbanne mørket».

Men flere ganger i brevet taler apostelen også om den lidelsen som vi som Guds folk må regne med. «La det bare ikke skje at noen av dere må lide straff for mord, tyveri eller annen ugjerning, eller for å ha blandet seg opp i andres saker», skriver han. «Men lider noen fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navnet» (1. Pet 4:15-16).

Langt på vei kan man si at denne situasjonen henspeiler på at vi som kristne skal fungere som et Herrens presteskap. I den gammeltestamentlige loven står det at prestene skulle «skille mellom hellig og ikke hellig, mellom urent og rent». De skulle også lære folket «alle de forskriftene» som Herren hadde kunngjort for Israel (3. Mos 10:10-11). Og ettersom Det nye testamente taler om hele Guds folk som prester, må dette være et oppdrag som i dag gjelder menigheten som helhet.

Hvilken strategi vi enn velger når det gjelder hvordan vi relaterer til det omkringliggende samfunnet - om vi konfronterer det som er feil, eller om vi «bare» peker på et alternativ - må vi altså se til at vi i våre menigheter hjelper hverandre til å vokse både i spørsmål om åndelig skjelning og i spørsmål om kunnskap om Guds vilje. Ellers kommer vi til å svekke vår evne til å være salt og lys for den verden som ikke kjenner Kristus.

Og minst like alvorlig: Vi kommer til å svekke vår evne til å be. For selv dette er ifølge Skriften en prestelig oppgave. Som Herrens kongelige presteskap er vi kalt til - ut fra en sann innsikt om tingenes tilstand - gå inn i forbønn for vårt land og for vårt folk. «Slutten på alle ting er nær», skriver Peter. «Vær derfor sindige og edru, så dere kan be» (1. Pet 4:7).

I Esekiels bok i Det gamle testamente kan vi lese om en tid da store deler av Israels folk hadde mistet dette klarsynet. De hadde latt seg forlede av et korrupt lederskap, der såvel kongen som prestene og profetene hadde sviktet sitt gudgitte oppdrag. Det umiddelbare resultatet av dette ble at folket kom til å rammes av Guds dom. Men det slo også hardt mot landet i stort. Til Esekiel taler Herren om at han «har lett blant dem etter en mann som kan (...) stille seg i mur-revnene for landet så det ikke blir ødelagt» (Esek 22:30).

Kanskje er det sånn at dette er den alvorligste konsekvensen av et gudsfolk som mister sitt åndelige klarsyn. At vi slutter å be for landet vårt. La oss derfor ikke bagatellisere de problemene som akkurat nå hoper seg opp i vårt verdenshjørne. La oss i stedet fullføre vårt prestelige oppdrag slik at vi stiller oss i gapet for en nasjon som glir stadig lenger bort fra det som er Herrens ord og vilje.