Debatt
Vi må snakke sant om abort
Det er snart 50 år siden loven om fri abort ble vedtatt i Norge, og regjeringen mener det nå er på tide å revidere denne loven, fordi Norge har gjennomgått store endringer siden den ble vedtatt.
Det nye forslaget innebærer blant annet en utvidelse av grensen for fri abort fra uke 12 til uke 18. Da forslaget nylig ble lagt frem av helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre, ble det ikke presisert hvilke samfunnsendringer de tenker på.
Annonse
Jeg vil ta frem noen samfunnsendringer som jeg tenker er relevante for saken. For det første; det er ikke lenger noen tvil om at livet starter ved unnfangelsen. Vi vet mye mer om fosterets utvikling nå enn for 50 år siden, for eksempel at hjerteslag kan registreres fra fosteret er 3 uker.
For det andre; vi har bedre sosiale støtteordninger og generelt bedre økonomi, samt at det er generelt større vilje til å tilrettelegge for svangerskap og småbarnsfase både på skole- og studiesteder og på arbeidsplasser enn det var for 50 år siden.
For det tredje; det er ikke lenger sosialt stigmatiserende å få barn før eller utenfor ekteskap. Ingen av disse endringene burde tilsi at abortgrensen skal utvides, snarere tvert imot. Imidlertid har vi også fått et samfunn hvor personlig utvikling, selvrealisering, materialisme og egen lykke står sterkt, og hvor ansvar og selvoppofrelse ikke er spesielt verdsatt. Kan samfunnets holdning til abort ha sammenheng med dette?
For jeg undrer meg over hvordan holdningene til abort har endret seg på disse årene. Loven ble vedtatt i Stortinget i 1978 med knappest mulig flertall, og blant «grasroten» var nok motstanden betydelig større enn på Stortinget.
Men i dag betraktes det av mange som en ekstrem holdning å ikke akseptere dagens abortlov, altså være mot fri abort. Jeg tenker på analogien til frosken som blir levende kokt når han tas opp i kaldt vann som sakte varmes opp til kokepunktet; han hopper ikke ut, fordi han tilvennes varmen gradvis – helt til han blir kokt.
Når en løgn blir sagt mange nok ganger, blir det en sannhet for folk flest. Utsagnet «kvinner må få bestemme over sin egen kropp» mener jeg er et eksempel på det.
Et foster er et selvstendig individ med et eget hjerte, eget DNA, eget blodomløp, egen personlighet og egen verdi, og ikke en del av kvinnens kropp.
Heldigvis anerkjenner regjeringen at dette er et etisk dilemma, og Vestre sier at dette for kvinner kan oppleves som «kanskje livets vanskeligste valg». Likevel savner jeg en erkjennelse og problematisering av at dette handler om liv som avsluttes.
Annonse
Det presenteres et todelt mål med loven; den skal både sikre kvinners rettigheter og selvbestemmelse og sikre respekten for det ufødte liv og retten til å fullføre et svangerskap.
Jeg klarer ikke å se noe annet enn at det første utelukker det andre. Hvordan kan man si at man sikrer respekten for det ufødte livet når kvinner fritt kan velge å avslutte det?
Kjære politikere og kjære medsøstre; vi må snakke sant om hva saken gjelder for å kunne ha en fornuftig debatt og kunne ta gode beslutninger. Vi må erkjenne at dette handler rett og slett ikke om kvinners rett til å bestemme over egen kropp!
Fosteret er ikke en del av kvinnens kropp, men det er i kvinnens kropp. Det er på det stedet som skulle være det aller tryggeste sted å være i denne fasen.
Hvis vi ikke makter å forholde oss til dette, hvis vi ikke vil se bilder av foster på de stadier hvor man ønsker å tillate abort, og hvis vi ikke vil høre om barnets utvikling på de aktuelle stadiene, så er det høyst bekymringsfullt. For dette handler om å avslutte liv, det må vi bare erkjenne, selv om det høres brutalt ut.
Vi har dette året feiret at det er 1.000 år siden kristenretten ble satt på Moster av Olav den Hellige, og at det er 750 år siden vi fikk landsloven ved Magnus Lagabøte.
Mange har i den anledning fått en ny forståelse av hvilke store endringer dette medførte og hvilken enorm betydning det fikk for landet vårt. Vi gikk fra et maktsamfunn til et rettssamfunn, og det medførte gradvis store endringer for kvinner, for fattige, for slaver og for barn, og en av endringene var at det ble forbudt å sette spedbarn ut i skogen for å bli tatt av villdyr.
Dette var basert på en grunnleggende ny forståelse av menneskeverdet, noe som har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i. Dette er grunnen til at jeg fortsatt er mot fri abort.
Annonse
Jeg kan ikke fire på menneskeverdet; det er rett og slett umulig for meg! For et foster er et lite barn i mors liv; enten vi liker det eller ikke.
Så vil man likevel ha ulike meninger om hvilke konsekvenser denne erkjennelsen bør få. Jeg erkjenner også de vanskelige aspektene ved dette.
Mitt hovedpoeng er likevel at debatten må baseres på faktiske forhold, at den må romme de etiske aspektene og ikke preges av en feilaktig og lettvint omtale av et dypt alvorlig tema.
