Vi må tenke på hvordan vi kan bli litt fattigere

645 000 000 000 kroner. Sekshundreogførtifem milliarder kroner. Så mye ekstra ser det ut til at staten Norge vil tjene i år grunn av økte olje- og gassinntekter.

Regjeringen Støre står like fullt ved bistandskuttet på fire milliarder. Et kutt de kunne finansiert på to dager med de økte inntektene. Uten å drive inflasjonen opp.

Konfrontert med det usolidariske grepet, så har de pekt på Stortinget og gitt uttrykk for at det er støtte til bistand hos budsjettkameratene i SV og hos andre folkevalgte. Forhandlingene mellom regjeringen og SV har i skrivende stund fortsatt ikke kommet i mål.

Negativ utvikling

Jeg skjønner at det er lettere for regjeringen å kutte i denne budsjettposten enn mange av de andre. Jeg skjønner at disse pengene ikke skulle gå til potensielle velgere og skattebetalere her i Norge. Og jeg skjønner at prioriteringer må til.

Jeg skjønner likevel ingenting av dette.

Regjeringens forslag kom på et tidspunkt der den positive fattigdomsutviklingen hadde snudd, for første gang på flere tiår. Folk har mistet troen på at det vil bli færre fattige de neste årene, slik tilfellet har vært i lang tid.

Det er alvor nå.

Statsminister Støre

Det er noe mer jeg ikke forstår. Hva er det som får statsminister Jonas Gahr Støre til å gå med på dette kuttet?

Støre er den mest internasjonalt orienterte statsminister vi har hatt på lang tid.

Han har jobbet i mange år som høyre hånd til Gro Harlem Brundtland, da hun var generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon. Likefullt vil han, mens pandemien fremdeles sender skygger over verden, kutte støtten til en lang rekke FN-organisasjoner.

Støre har vært generalsekretær i Røde Kors som gir nødhjelp til mange. Likefullt vil han kutte i støtten til bistand, selv når antall flyktninger øker i hele verden. Hvor ble det av hans engasjement for en bedre verden, og ikke bare for et bedre Norge?

Det nytter

Regjeringens forslag er trist, for jeg har sett at bistanden virker. Jeg vet at det nytter. I Strømmestiftelsen er vi opptatt av kjernen i bistanden, å bekjempe fattigdom. Vi mener at veien ut av fattigdom starter første skoledag, og en av pilarene våre er derfor utdanning.

For å få kunnskap om hurtigskole-programmet vårt inviterte vi derfor forskere til å gå programmet etter i sømmene. Effekten og resultatene er formidable:

Barn som deltar i det toårige hurtigskoleprogrammet vårt i Niger har nesten fem ganger høyere sannsynlighet for å starte på ungdomsskolen. Disse elevene har også betydelig bedre lese-, skrive- og matteferdigheter enn de som har seks års vanlig skolegang.

Norge har vært en de aller viktigste støttespillerne innen utdanningsbistand. Behovet etter pandemien er formidabelt. For meg - og Strømmestiftelsen - er det spesielt trist å se at utdanningsstøtten er blant postene på bistandsbudsjettet som ligger an til størst kutt, med 40 prosent reduksjon.

Halvannen millioner barn mister tilgangen på utdanning i 2022. Det langsiktige arbeidet vi, andre organisasjoner og myndighetene har bygget opp, settes i alvorlig fare.

Vanlige folk

Nå er det vanlige folks tur, sa regjeringen.

Husk bare at vanlige folk sulter i Niger.

Vanlige barn får ikke skolegang i Uganda.

Vanlige fedre nektes vaksiner i Sør-Sudan.

Vanlige jenter mangler helsehjelp i Nepal.

Vanlige mødre dør i barsel i Bangladesh.

Vanlige gutter radikaliseres av fattigdommen i Mali.

Vanlige familier må kutte antall måltider fra tre til ett i Burkina Faso.

Vanlige ungdommer har mistet levebrødet i Tanzania.

Vanlige arbeidere rammes av den økonomiske kollapsen på Sri Lanka.

Dette er ikke tiden for å sende regningen til vanlige folk.