«Vi ønsker ikke å bli utslettet»

I Norge var nyhetsbildet mandag preget av at regjeringens forslag til statsbudsjett for 2025 ble lagt frem. Vi kunne lese om oljefondets svulmende størrelse og om nærmere 500 milliarder oljekroner som smører det norske maskineriet. Med rette sier sjeføkonom Frank Jullum i Danske Bank til E24 at «Det er en fantastisk situasjon å være i».

Men nyhetsbildet mandag var også preget av en situasjon med et annet og mer umiddelbart alvor. Gjennom helgen har vi kunne lese en rekke artikler i ulike medier med historier om de tragiske og dramatiske hendelsene 7. oktober i fjor.

Både utenfor Stortinget og andre steder i landet blir det i dag arrangert markeringer til støtte for Israel, på minnedagen for den verste massakren på jøder siden andre verdenskrig.

Men det som kunne ha vært en samstemt støttemarkering skjer mot et bakteppe av at mer ytterliggående uttrykk for fiendtlighet har blitt normalisert her i landet. For vi må ikke la oss lure:

Når noen snakker om «From the river to the sea», da er det ikke noen tostatsølsning, eller noen folkerettsforankret politisk prosess de snakker om.

Dette er krefter som vil ha Israel bort fra kartet. Det er uhyre dramatisk, men det ser ut for at vi i Norge har utviklet en påfallende stor toleranse for disse utsagnene.

Derfor er det både dypt tankevekkende og minst like urovekkende når Israels ambassadør til Norge, Avi Nir Feldklein, i Dagen beskriver omgivelsenes unnfallenhet når det gjelder å stå opp mot de grusomhetene som ble begått 7. oktober. Innlegget har overskriften «Umenneskeligheten til Hamas forandret oss for alltid.»

Det kan høres voldsomt ut, men det er ingen overdrivelse. Den kalkulerte brutaliteten i Hamas' angrep satte uutslettelige spor i den israelske befolkningen. Dette minnet dem om en følelse det jødiske folket kjenner så alt for godt, følelsen av å ikke være trygg. Følelsen av at noen ønsker dem bort.

«Vi ønsker fred, men vi ønsker ikke å bli utslettet», skriver Avi Nir Feldklein. I den norske offentlige debatten ser det ut for at vi ikke vil ta alvoret innover oss.

Debatten om hvorvidt Israel brukte for sterke virkemidler i sin forsvarskrig mot Hamas, begynte nesten umiddelbart etter 7. oktober. Og ingen regimer i verden kan regne med å være unntatt fra grundig gjennomgang av hvorvidt strategier og virkemidler har stått i et rimelig forhold til formålet. Krig har så dyptgripende og langvarige konsekvenser at det ville være uansvarlig å kun utstede blankofullmakt til dem man sympatiserer med.

Likevel må vi ikke glemme at Israel forsvarer seg mot en, og nå mot flere, fiender som står dem etter livet. Det blir ofte innvendt at den arabiske befolkningen i Israel har dårligere kår enn den jødiske.

Dette er det mye å si om, og selv om kritikken kan ha noe for seg, må vi ikke overse at også palestinere i Israel faktisk har stemmerett. Dette skjer i en del av verden hvor velfungerende demokratier ikke akkurat dominerer.

Om situasjonen var motsatt, at jødene i dagens Israel skulle være borgere i stater styrt av nabolandenes regimer, kan vi bare ane hvilken situasjon de ville befunnet seg i.

Derfor er det nødvendig å gjenta: Aldri mer 7. oktober. Og det er grunn til å minne om ambassadørens alvorstunge ord: Vi ønsker ikke å bli utslettet.

I det oljesmurte Norge må vi ikke tillate oss å se med velvilje på pro-palestinske krefter som i realiteten arbeider for å utslette Israel, selv om det er en urett som i liten grad rammer oss selv.

Det skulle være et felles ansvar å stå opp for jødenes rett til liv og frihet. Den kampen er ikke over.