Meninger
«Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve»
Juli måned er en tid hvor jeg alltid tenker på døden. Ikke på hva som kommer etterpå, men hva som kommer før. Det startet med at jeg en juli måned for mange år siden for første gang satt ved dødsleiet til en av dem som sto meg aller nærmest. I årene etter har det blitt flere. Jeg har erfart hvordan mine kjære, med ulike diagnoser, har blitt godt ivaretatt og fått den nødvendige smertelindring i livets siste fase. Opplevd at omsorgen omsluttet oss.
Hvorfor skriver jeg dette nå? Valgkampen er ennå ikke i gang, og dette er en livsviktig problemstilling som krever et annet format enn en valgkampdebatt. En samtale som krever tid og rom for å lytte seg inn. Trygghet til å finne ord for det som er så vanskelig. Respekt i alt.
Annonse
Det er naturlig å være redd for det ukjente. Redd for smerter. Redd for veien inn i en langsom død. Fra tid til annen synliggjør ulike grupperinger sin kamp for en verdig død. Sin kamp for hjelp til å dø.
Jeg skriver dette nå i håp om å få en lavmælt dialog om hva som skal til for at ingen skal frykte at et sykdomsforløp som er uforenelig med liv ikke vil gi dem en verdig død. Jeg savner større åpenhet og kunnskap om alt som gjøres på sykehus og sykehjem, og alt som kan gjøres i hjemmet til den enkelte som ønsker å leve sine siste dager der.
«Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve.» Disse ordene fra Per Olov Enquist i hans radioprogram i juli 2007, er veldig mye sitert. Han traff noe i så mange av oss. Jeg ønsker meg et samfunn som tar livet på alvor på ondt. Livet med alle sine fasetter. Et samfunn som gir livshjelp til den døende og til dem som skal leve videre.
To av mine nære og kjære fikk leve sine siste dager på Hospice Lovisenberg. Det ga oss en ramme rundt veien til døden som jeg så inderlig ønsker at mange, mange flere kunne få oppleve.
Store Medisinske leksikon skriver: «Arbeidet baseres på hospicefilosofien, som innebærer en helhetlig omsorgstanke rundt pasient og pårørende for å avhjelpe behov og problemer av fysisk, psykisk, sosial, åndelig og eksistensiell karakter. Omgivelsene har minst mulig sykehuspreg med vekt på interiør og atferd hos personalet, som styrker verdighet og respekt, lindrer lidelse og gir trøst og støtte i prosessen fram mot døden (palliativ behandling).»
Kan vi snakke mer om palliativ behandling? Om betydningen av å få lagt en beskyttende kappe (pallum) over skuldrene som gir varme, omsorg, beskyttelse og lindring.
