«Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve»

Juli måned er en tid hvor jeg alltid tenker på døden. Ikke på hva som kommer etterpå, men hva som kommer før. Det startet med at jeg en juli måned for mange år siden for første gang satt ved dødsleiet til en av dem som sto meg aller nærmest. I årene etter har det blitt flere. Jeg har erfart hvordan mine kjære, med ulike diagnoser, har blitt godt ivaretatt og fått den nødvendige smertelindring i livets siste fase. Opplevd at omsorgen omsluttet oss.

Hvorfor skriver jeg dette nå? Valgkampen er ennå ikke i gang, og dette er en livsviktig problemstilling som krever et annet format enn en valgkampdebatt. En samtale som krever tid og rom for å lytte seg inn. Trygghet til å finne ord for det som er så vanskelig. Respekt i alt.

Det er naturlig å være redd for det ukjente. Redd for smerter. Redd for veien inn i en langsom død. Fra tid til annen synliggjør ulike grupperinger sin kamp for en verdig død. Sin kamp for hjelp til å dø.