Debatt
Vi skal være både kulturåpne og kulturkritiske
På Bibelens første blad hører vi om hvordan Herren gir mennesket sitt oppdrag i skaperverket: Mennesket skal «oppfylle jorden og legge den under seg» (1 Mos 1,28ff), og i Eden skal mennesket «vokte og dyrke» hagen (1 Mos 2,15).
I tråd med dette er alt rett og skapende arbeid uttrykk for skaperoppdraget som Gud har gitt mennesket fra begynnelsen. Til dette hører både «håndens og åndens» arbeid. Menneskelig åndsarbeid kommer ikke minst til uttrykk i de mange ulike kunstarter, enten vi nå taler om litteratur, bildende kunst eller musikk. Og hadde det ikke inntruffet et syndefall (1 Mos 3), ville forholdet til de mange ulike kunstarter vært uproblematisk.
Annonse
Problemet er imidlertid at også etter fallet fortsetter mennesket med å utvikle det som er gitt i og med skaperoppdraget – også på Åndens område. Men nå kommer de ulike kunstarter og -former til å preges av syndefallet. Noe som medfører at vi som kristen kirke blir stående i et dobbelt forhold til kunstartene: Vi skal være både kulturåpne og kulturkritiske.
For å kunne ha de nødvendige redskaper til å forholde seg sunt og rett til de ulike kulturspørsmål, har den kristne kirke meget tidlig formulert at det er – og skal være – en grunnleggende sammenheng mellom det sanne, det gode og det skjønne, mellom dogmatikk, etikk og estetikk. Det sanne, det gode og det skjønne ble gitt av Gud i skapelsen. Med syndefallet kommer løgn, ondskap og det heslige inn i skaperverket.
Denne måten å tenke på var rådende innen den kristne kirke fram til 1700-tallet, der vi får frembruddet av opplysningen og pietismen. Opplysningsfilosofene (med Kant i spissen) etablerer et skille mellom estetikk og det sanne og det gode. Noe som får til følge at forholdet til de ulike kunstarter blir noe rent subjektivt, et spørsmål om smak og behag. Det er denne tankegangen som er dominant innen dagens kristenhet i musikkspørsmålet.
Pietismen fører på sin side med seg en tilbaketrekning: Kulturspørsmål hører til «denne verden», og er derfor noe som skal forsakes.
Av denne grunn forholder en seg innen pietistisk tradisjon ikke til litteratur, teater, bildende kunst, med mer. Kulturspørsmål blir ikke-spørsmål, noe en ikke engasjerer seg i eller forholder seg til.
Når en i annen halvdel av 1900-tallet så får et brudd med den eldre adiaforapietismen, et brudd som ses på som frigjøring, har en imidlertid en historie i bagasjen som gjør at en ikke har forutsetninger for å forholde seg sakssvarende til kulturspørsmål – rett og slett fordi en aldri har befattet seg med den slags. Noe som gjør at en i kristen sammenheng ureflektert adopterer opplysningstidens relativisering av det estetiske.
Typisk kommer dette til uttrykk først og fremst i musikkspørsmålet: En blir postmoderne relativister, og hevder konsekvent nok at musikk er «nøytral» og at alt dreier seg om smak og behag.
Når en derfor tar etter den sekulære kultur og henter inn modernitetens tanke om «musikkens nøytralitet», understøttes dette med at så skjer «i den beste hensikt»: En gjør dette for å vinne og for å holde på de unge. Eller for å være «relevant» for dagens mennesker.
Annonse
Slik ender en opp med i den gode hensikt å kaste det kulturkritiske perspektiv på skraphaugen, og med det å gi prinsipielt avkall på enhver mulighet for dømmekraft på det musikalske område.
