Vi snakker ofte om «tvileren Tomas». Kanskje vi skulle snakke om den fortvilte Tomas?

I prekenteksten for den første søndagen etter påske er fokus rettet mot apostelen Tomas. «Tvileren Tomas» kalles han gjerne.

Tomas var en av de tolv som Jesus valgte ut; vi må tro etter nøye vurdering og omtanke. Han hadde fulgt Jesus i tre år; han som de andre. Han hadde hørt ham tale; han som de andre.

Han hadde sett ham helbrede syke, vekke opp døde; han som de andre. Men han hadde også sett ham bli arrestert, forhørt, torturert og korsfestet.

Han hadde sett ham bli begravd. Han som de andre. Men nå skulle han altså ha stått opp igjen?

I

Det var gått en uke siden påskemorgen.

En uke siden de hadde kommet, den ene etter den andre, Peter, Maria Magdalena, de andre ti – alle kunne de si det samme: «Vi har sett Herren!»

Den eneste som ikke hadde sett ham, var Tomas. Kunne han ikke bare godta det de alle hadde sett?

Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»

Jeg synes på mange måter det er et ærlig svar.

Det var noe som stoppet opp for Tomas. Dette ble for sterkt, for utrolig. «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»

Han sa ikke: «Da vil jeg ikke tro». Da kan jeg ikke – da får jeg det ikke til.

II

Vi snakker ofte om «tvileren Tomas». Kanskje vi skulle snakke om den fortvilte Tomas? Kanskje vi skulle snakke om den kjempende Tomas? Kanskje vi skulle snakke om den lengtende Tomas?

Hva var det som hadde utløst gleden hos Peter og de andre disiplene? Hva var det som hadde utløst jubelen hos Maria Magdalena?

Hva var det som hadde fått de to Emmaus-vandrerne til å løpe tilbake til Jerusalem, i stedet for å bli i losjiet sitt? De hadde møtt Herren! De hadde sett Jesus!

Tomas var ikke noe annerledes enn dem. Skulle han kunne tro, måtte han møte Jesus.

Det tok Jesus på alvor. Derfor møtte Jesus ham også.

III

Hva vet vi om Tomas? Vi leser ikke særlig mer om ham i Det nye testamente.

Han nevnes en gang i Apostlenes gjerninger, i første kapittel, i en oppramsing av alle apostlene. Så blir det stille om ham.

Heller ikke i evangeliene tar han mye plass.

Johannes er den eneste av evangelistene som nevner ham utover det at han var en del av flokken. I Joh 11, 36 kommer han med en litt resignert kommentar når Jesus sier de skal gå til Jerusalem og hva som skal skje der.

Tomas sier til de andre at vi får gå, vi også, og dø sammen med Jesus i Jerusalem. I kapittel 14 leser vi at Tomas avbrøt Jesu avskjedstale til disiplene med en kommentar: Vi vet ikke hvor du går hen.

Etter det vi kan kalles «Tomas-fortellingen» etter påske, leser vi i kapittel 21 at Tomas var sammen Peter og fire andre disipler under den nattlige fisketuren som var så mislykket, helt til en mann på stranden ba dem kaste ut noten en gang til. Da fikk de fisk, og disiplene forsto hvem som sto på stranden.

IV

I tradisjonen lever imidlertid Tomas videre.

Den forteller at han kom helt til India og grunnla den kristne kirke der. Denne kirken levde i mange hundre år sitt eget liv, isolert fra den mer og mer vestlige kristenheten.

Tradisjonen forteller også at det var i India at apostelen Tomas led martyrdøden i år 72 etter Jesu fødsel. Det skal ha skjedd ved at han ble stukket ned bakfra av et spyd eller en lanse.

Han som ba om å få legge hånden i Jesu side; kjenne i naglegapet med fingeren – han ble selv stukket ned. Han fikk ikke bare møte den oppstandne – han ga også livet for ham.

Mange kristne som sliter med det å tro «sterkt nok», har Tomas som sitt forbilde. Det er et klokt valg.

Når Tomas kjempet seg gjennom tvilen, var det ikke ved hjelp av tanker og argumenter. I stedet fikk han møte Jesus.